Da Kawasaki lanserte retro-modellen Z900RS i 2017 var det ingen tvil om at arvestoffet kom fra 900-kubikkeren Z1 fra 1972. Z1 ble i sin tid utviklet for å "parkere" Honda CB750Four, og andre som yppet seg i kampen om tungvektstronen. Med Z900RS hylles den gamle kjempen, og jeg har sett litt nærmere på retro-klassikeren.

A65 Spitfire på 654 ccm er en av de siste store klassikerne fra BSA. Sykkelen ble produsert fra 1966-1968, og var den raskeste produksjonsmodellen fra BSA. Spitfire var, nettopp som navnet antyder, en svært sportslig og rask twin. Modellen ble vist på Brighton Motorcycle Show i september 1965, og avløste den caferacerinspirerte BSA Lightning Clubman 650.

For mange 16-åringer var Yamahas lettvekter LS2 selve drømmesykkelen på 70-tallet. Den 2-sylindrede 2-takteren kunne på litt avstand se ut som en tung mc, og ikke minst kunne lydbildet fra de to eksosrørene minne om det samme. To striper med blårøyk var tøffere enn toget, og 100-kubikkeren med den vesle 2-taktstwinnen er i dag et samlerobjekt som har oppnådd høy klassikerstatus.

Kjært barn har mange navn, og da «Vannbussen» kom i salg i 1971 ble den et kjært eie for mange svorne Suzuki-fans, men det var kun det japanske hjemmemarkedet og USA som hadde tilgang på den 3-sylindrede vannavkjølte 2-takteren det første produksjonsåret. Resten av verden fikk ikke tilgang på «The Kettle» før i 1972. Det sies at alle god ting er 3. For Suzuki ble GT750 nettopp det.

Tross 1930-tallets økonomiske depresjon la ledelsen hos Harley Davidson planer for en ny 1000-kubikker allerede i 1931. Konsernet ga seg selv 4 år på å utvikle den nye modellen, som etter planen skulle lanseres i 1935. Da modell E61 kom i salg i mars 1936 kunne Harley-Davidson se fremtiden lyst i møte. Den nye big-twinnen var Harley-Davidson sin første serieproduserte toppventilerte modell, et konsept som for Harley Davidson dannet en linje fra 1936 og frem til Evolution 1340 i 1984.

I 1969 startet salget av Honda CB 750 Four, motorsykkelen som hadde alt en entusiast kunne drømme om og litt til. Modellen tok en hel mc-verden med storm, og førte Honda til topps både på racerbanene og på landeveien. Etter 10 år var tiden moden for en ny modell, og på IFMA-messen i Køln i 1978 kunne Honda stolt vise frem arvtageren CB 900F.

Motorsyklene som ble laget på 1980-tallet føyer seg nå pent inn i rekken av maskiner med veteranstatus, og en rekke modeller er i ferd med å oppnå klassikerstatus. Blant de mer sofistikerte maskinene fra denne perioden finner vi Hondas grensesprengende V4-, VF1000R. Modellen var ikke bare grensesprengende hva angikk teknologi, den flyttet også grensene for hva som var mulig mht. toppfart for en landeveismaskin, og den magiske 150-mph grensen ble passert.

Tempo Fighter 220 og Tempo Fighter 230 er blant de siste motorsyklene med Tempo-logoen på tanken, begge flotte 2-taktere som opplevde tøff konkurranse om kundene fra de japanske mc-produsentene.

De fleste forbinder naturlig nok Opel med bilproduksjonen i Russelheim. Opel assosieres jo med bil, ikke med mc. At det finnes en Opel motorsykkel i Norge er derfor mildt sagt unikt. Her er litt av historien bak Opels mc.

Motorsyklene som ble laget i mellomkrigstiden preges av mye mekanikk, til dels finmekanikk. New Imperial som ble laget i England er intet unntak, tvert imot. Disse maskinene er et bevis på det flotte håndverket bak produksjonen av motorsyklene fra denne perioden. Jeg har sett nærmere på en New Imperial fra 1935, et merke som skilte seg ut i sin samtid ved at 4-taktsmotorene deres var såkat unit-konstruksjon, dvs. at motor og gir lå i samme blokk.

Den første 750-kubikkeren fra Laverda kom i 1968. Året etter, i 1969, ble den oppgradert og fikk modellbetegnelsen S. S-modellen viste at Laverda kunne lage motorsykler som utmerket godt matchet konkurrentenes fartsressurser.

Harley-Davidson WL750 ble en svært populær modell fra Milwaukee, og den første årgangen av den nye 750n lansert i 1937. Stikkord som beskriver nykommeren var bl.a. oppgradert motor og et nytt flott design.

Da jeg ble tipset om at MC-Oslo hadde fått inn et eksemplar av BMWs nye retroklassiker R 12 S ble jeg nysgjerrig. Å gjenskape en legendarisk motorsykkel, slik BMW R90Sport var, i retro-format, er ingen enkel sak. En slik motorsykkel skal kombinere moderne teknologi med et design som peker tilbake på originalens DNA. Konklusjonen etter besøket er at her har BMW gått «all in». Jeg har skrevet flere artikler og kjørt originalen R90Sport, og må si at med retroen R 12 S har de virkelig lagt listen høyt, og skutt innertier. Kopien er jo nesten bedre enn originalen, i hvert fall å se til. For å kjøre den er utelukket. Sykkelen jeg fikk se nærmere på var allerede solgt, og stod i butikken i påvente av å bli hentet av eieren. Om det kommer flere er uvisst og lite sannsynlig ifølge selgeren på MC-Oslo.

Kawasakis mc-produksjon startet med at Kawasaki Aircraft Company kjøpte seg inn i Meguro i 1960. På dette tidspunktet hadde Meguro fått lisens for å produsere en motorsykkel som stort sett var en kopi av BSA A7. Kunnskapen, kompetansen og produksjonsmaskinene til Meguro var dermed interessante for Kawasaki for nettopp å på sikt etablere egen mc-produksjon.

De Italienske innsjøene nord for Milano byr på utrolig vakker natur, og kjører du langs østsiden av Lago di Como kommer du etter hvert til den vesle byen Mandello del Lario. Her, ved foten av Alpene, ble den første modellen til Moto Guzzi, Normale 500, bygget i 1921.

Spesielle motorsykler har alltid tiltrukket seg oppmerksomhet og skapt fascinasjon. Mc-entusiastene har fått utløp for drømmene sine, og designerne har nikket tilfreds når nettopp deres produkt har vært gjenstand for presse og publikums superlativer. Italienske Benelli tilhører denne type motorsykler. Ikke så rart med tanke på at Benelli 750 Sei var verdens første serieproduserte mc med 6-sylindret motor.

Douglas ble etablert i Bristol i 1882 av William Douglas. Den første motorsykkelen som bar Douglas-navnet på bensintanken kom imidlertid ikke før i 1907. Merket ble kjent for sine boxer-motorer, plassert enten tverrstilt eller på langs i ramma, lenge før andre mc-produsenter tok i bruk samme konstruksjon.

Panther låter pretensiøst, og merket benyttet seg bl.a. av et bilde av nettopp en panter på bensintanken på flere av modellene. Da den første modellen ble satt i produksjon i 1904 het motorsyklene «P & M», etter initialene til grunnleggerne Phelon & Moore.

Å bygge en “headturner” av en Harley-chopper i klassisk California-style krever kunnskap og ferdigheter om historikk og mekanikk. Morten Kvilhaugs 69` Shovel er nettopp en slik sykkel. Vi skulle mene og tro at han har lykkes, for da jeg fikk øye på sykkelen en varm sommerkveld på Karl Johans gate i hovedstaden virket den som det rene fluepapiret på forbipasserende

Kjell Kleiva Snipsøyr fra Ørste eide en gang for lenge siden en sølvfarget K100RS. Sykkelen han kjøpte den gangen ble restaurert og solgt, men aldri glemt. Da det dukket opp en identisk RS med samme sølvfargen måtte han bare ha den. Kjell en ingen smågutt, og måler rundt 190 på strømpelesten. Da er det få sykler som tilbyr en ergonomi som tillater en dags kjøring uten at en blir stiv og støl pga. dårlig sittestilling. «At RSn innbyr til sportslig kjørestil er heller ikke noe minus» legger Kjell til når han beskriver sykkelens egenskaper.

Kjært barn har mange navn, og da «Vannbussen» kom i 1971 ble den et kjært eie for mange svorne Suzuki-fans verden over, skjønt det var kun det japanske hjemmemarkedet og USA som hadde tilgang på den 3-sylindrede vannavkjølte 2-takteren dette første produksjonsåret. Resten av verden fikk ikke tilgang på «The Kettle» før i 1972. Det sies at alle god ting er 3. For Suzuki ble GT750 nettopp det.

1960-tallet var de små 2-takternes storhetstid, og det var mange produsenter som kjempet om kundenes oppmerksomhet. De europeiske markene Tempo, Jawa og DKW var store aktører i 2-taktssegmentet, inntil de japanske motorsyklene stormet frem med sine raske og moderne maskiner, og nærmest tok over hele markedet. En av disse små jappsene er den etter hvert så sjeldne Yamaha R3 på 350 kubikk.

1950-tallet var scooternes storhetstid. Selv om den europeiske økonomien var på vei opp etter tøffe krigsår, var bilen langt fra allemannseie. Til det var folk flest sin privatøkonomi fortsatt for svak. Behovet for transport var imidlertid stort, og billige transportmidler for to personer ble etterspurt. Scooteren ble løsningen for mange, og Zundapp Bella R204 var en av disse små sjarmørene som bidro til nettopp å løse transportbehovet.

Med unntak av Tempo Corvette er det få moped-modeller som har oppnådd slik popularitet blant norsk 16-åringer som Suzuki AC50. «AC50» ble nærmest et begrep på 1970-tallet, og den vesle 2-takteren var blant de heteste 50-kubikkerne på 1970-tallet. De aller hotteste var de uten «plombe»!

Laverda assosieres i all hovedsak med raske og sportslige motorsykler. For de uinnvidde startet imidlertid virksomheten med produksjon av landbruksmaskiner allerede i 1873. Etter 2.verdenskrig satset Laverda på rimelige fremkomstmidler, og den første 2-hjulingen var en lett mc, en liten 4-takter på 75 ccm. Noen tiår senere skulle imidlertid Laverda vise muskler, og i 1976 kom superbiken 1000 Jota. Den magiske 140 mph-grensen stod nå for fall.

Før eller senere oppnår de fleste motorsykler en status som klassikere, færre blir imidlertid legendariske og noen ytterst få ikoniske. I sistnevnte kategori, de ikoniske, er nåløyet trangt. Noen modeller slipper imidlertid igjennom, og en av disse er Rickmans gateracer Honda CR750

Noen motorsykler dukker opp på stjernehimmelen nærmest som kometer, og forsvinner omtrent like fort som de kom. Denne typen maskiner er ofte hyperraske, spektakulære og ”ufornuftige”. I så måte var Suzukis blå-hvite bombe, ”RG 500” en slik mc-komet. Den var mer en GP-racer enn en gatesykkel, den var lynkjapp og sist men ikke minst svært bensintørst. De som imidlertid var så heldige å få oppleve den, glemmer den aldri.

Da Kawasaki sendte GPZ900R fra samlebåndet og ut på asfalten tok fabrikken steget opp i superbikesegmentet. Rekkefireren på 908 ccm var med sine 115 hk god for drøye 240 km/t, eller i overkant av 150 mph. Ingen tidligere standardmaskiner maktet en slik svimlende toppfart, og sykkelen ble da også profilert på filmlerret verden over med Tom Cruise i salen som en av hovedaktørene i spillefilmen «Top Gun» fra 1986. Ikke vet vi om Kawasaki tagg seg til en rolle i filmen, men en ting er sikkert; reklameverdien var uvurderlig.

MZ eller Motorraderwerke Zschopau som forkortelse står for, er på mange måter et ikon over den kalde krigen og det delte Europa. Merket er ikke bare litt sært hva angår design, det har også en særegen historie med røtter tilbake til tiden etter 1.verdenskrig.

For touringfolket har BMW ofte vært førstevalget. Nå har selvsagt konkurrentene spisset sine modeller i samme segment, og sykler som Honda Gold Wing, Suzuki Cavalcade og Yamaha Venture gjorde sitt for å fange kundenes oppmerksomhet. BMW holdt, muligens med unntak av Gold Wing, de fleste konkurrentene på en armlengdes avstand, takket være kvalitet, kjøreegenskaper og ergonomi.

I serien om retroklassikerne er turen nå kommet til den som kanskje er en av de flotteste av dem alle, nærmere bestemt Kawasaki W800. Modellen har sitt arvestoff fra Kawasaki W1-650 tilbake på midten av 1960-tallet, en modell som utrolig nok var mer britisk i sitt design en originalen, BSA A10. Jeg har tatt runden med Kawa-retroen, og det ble en fin opplevelse.

Norton-fabrikken som lå i Bracebridge Street i Birmingham har en lang merittliste når det gjelder racing. De sagnomsuste Manx-racerne gjorde rent bord på racerbanene før og etter 2.verdenskrig. Om ikke Nortons gatesykler akkurat gjorde rent bord på landeveien, var det ikke langt unna. Med twinnen Dominator Sport Special 650 befestet Norton sitt rennomme som “The Unapproachable”, mye takket være to geniale tekniske løsninger; Featherbed-rammen og Roadholder-gaffelen!

Hvem skulle tro at en krysning mellom en amerikansk og en italiensk mc-produsent skulle avstedkomme et «avkom» som til forveksling var lik en japanskprodusert off-roader. Vi har sett nærmere på nettopp en slik «merkehybrid», en svært så sjelden Harley-Davidson, produsert i Italia, badget som Harley-Davidson, og eid av AMF. Komplisert? Nei, egentlig ikke.

Mot slutten av 1800-tallet var det mange som hadde en ide om at tråsykler kunne egne seg som motoriserte fremkomstmidler. En rekke tråsykkelprodusenter ble enten kjøpt opp av motorprodusenter, eller valgte å kjøpe motorer med mål om å motorisere egenproduserte tråsykler.

Ved inngangen til 1980-tallet var det flere av de store motorsykkelprodusentene som eksperimenterte med design. 1970-tallets myke linjer, og dråpeformede bensintanker var ansett som gammeldags, og ny formgivning preget nå en rekke merker. Rette linjer, vinkler og kanter var “inn”, men dette ble ikke alltid like vellykket.

Max Fritz R32 som ble vist frem i Paris i 1923 ble startskuddet for BMWs mc-produksjon. Det er få merker og modeller forunt å kunne skue tilbake på en slik suksess som R-serien skulle bli, og som i 2023 kunne feire 100-årsjubileum. Og R er still going strong!

Modell S, også omtalt som “Sloper”, representerer en viktig epoke i BSA-fabrikkens modellutvikling. Perioden fra oppstarten i 1903 og frem til 1926 var preget av trauste og driftssikre maskiner, mens Sloper som kom i salg høsten 1926, representerte noe nytt og mer sportslig. Sloper ble en trendsetter, og banet veien for den legendariske STAR-serien.

1980 markerer et tidsskille for Suzuki. 2-takterne var borte fra salgsbrosjyrene, og den gamle GS-serien sang på siste verset. Det var duket for den nye 4-taktsserien GSX. Nytt design og ny teknologi viste vei inn i fremtiden!

Windhoff er et sjeldent stykke tysk ingeniørkunst. Den vesle produsenten som holdt til i Berlin produserte i all hovedsak små 2-taktere, men som kjent er det noe som heter “ingen regel uten unntak”. Mot slutten av 1920-årene resulterte dette i at Windhoff Motorenbau forsøkte seg med større og tyngre motorsykler. Resultatet ble en spektakulær og oppsiktsvekkende rekkefirer på 750 ccm.

Racereplikas har alltid hatt stor appell hos mc-kjørere. Denne typen sykler har det lille ekstra som skiller de fra dusin-syklene, og de gir en ekstra følelse av fart og spenning, for ikke å glemme statusen. Enhver mc-produsent med respekt for seg selv har eller har hatt en slik modell i salgsbrosjyrene, og 650 Lightning Clubman var BSAs alibi i dette segmentet.

Da Honda lanserte CB1100F Super Bol D`Or i 1983 markerte dette på mange måter slutten på en epoke med luftavkjølte rekkefirere som ble startet i 1968 med den legendariske CB750 Four. Den nye 1100-kubikkeren hadde klare paralleller til stamfaren fra 1960-tallet, samtidig som den var en moderne motorsykkel tilpasset 1980-tallets krav om fartsressurser.

Tempo Standard var motorsykkelen som mer enn noen annen mc satte fart på nasjonen i årene etter 2.verdenskrig. Den første modellen, Standard 20, ble lansert i 1951, og hadde den svært så solide og driftssikre Sachs-motoren på 147 kubikk. Standard var Tempos første motorsykkel med batteri.

Tempo sine motorsykler og mopeder preget norsk samferdselshistorie mer enn noen andre merker i flere tiår etter 1945. De var solide, rimelige, og enkle å vedlikeholde. De små og blårykende 2-takterne fra Øglænd på Jæren fikk fart på nasjonen, og Tempo ble et begrep. Tempos modell "Swing" med pedaler og håndgir ble produsert i perioden 1958-1961, og var en trofast følgesvenn for svært mange.

«It`s a better machine» skrev Yamaha i salgsbrosjyren som promoterte den nye 350-kubikkeren i 1970, fulgt opp av utsagnet «This new and exciting motorcycle from the world`s leader in motorcycle engineering- Yamaha-………..». Store ord, men så har da beskjedenhet sjeldent vært noe salgstriks. Uansett, R5`F ble en svært populær motorsykkel som ga klingende mynt i kassa hos Yamaha.

«Alt var bedre før» sa en gammel mc-entusiast til meg en onsdagskveld i hovedstaden da han fikk øye på denne rampete caferaceren, bygget på en 70-talls Suzuki 500-kubikk med 2-taktsmotor. «Mener du at det er engelsk som gjelder?» spurte jeg, vel vitende om at det var i England denne delen av mc-kulturen hadde sin opprinnelse. Svaret kom umiddelbart.

«Det koster å være kar, ihvertfall om vi skrur tiden tilbake» ler Per-Arne Heltne, og viser til det Tempoen kostet ny i 1938. «Du vet at 700,- kroner var et betydelig beløp den gangen, særlig for en Sunnmøring» legger han til, og ler høyt. Jeg fornemmer et snev av selvironi med tanke på at Per-Arne faktisk bor på Sunnmøre, nærmere bestemt i Volda. Per-Arnes «Sport» er modellen med Sachs-motor som har 2 gir. Sporten ble også levert med motor fra engelske Villiers, og den hadde 3 gir. Per-Arnes sykkel har komplett «utstyrspakke» som består av sykkelpumpe, verktøyboks og håndverktøy.

Brødrene Tom og William Henderson etablerte Henderson i Detroit i 1912. De to var initiativrike grundere, og Hendersons rekkefirere var solide og trauste motorsykler. I 1917 solgte de selskapet til Ignaz Schwinn som eide Excelsior. Brødrene Henderson arbeidet for Excelsior et par års tid, men besluttet så å følge drømmen om å bygge sin egen motorsykkel. Dermed ble Ace Motor Corporation etablert i Philadelphia i 1919 med det mål for øyet å bygge en ny motorsykkel, en maskin som var moderne, rask og minimalistisk. Det var snakk om en sportsmaskin, noe ACE faktisk skulle bli. Merket var blant de mer eksklusive motorsyklene i sin samtid. ACE tok ytelse og effekt til nye høyder, og ble valgt av kunder som la listen høyt hva angikk teknisk raffinement, hadde tykk lommebok, og som ikke tok til takke med hverdagsmaskiner som bl.a. Indian og Harley-Davidson.

Da Moto Guzzi lanserte “flat-single” modellen Falcone 500 i 1950, bygget de en motorsykkel som egentlig var utgått på dato hva angikk design og teknologi. Like fullt ble modellen svært populær til langt ut på 1960-tallet. Hvordan var dette mulig?

Blant de mange engelske mc-produsentene fantes det noen merker som skilte seg ut i mengden gjennom å tidlig ta i bruk avansert teknologi. Rudge som produserte motorsykler fra 1911 til 1939 var kjent for pålitelighet, kvalitet, innovasjon og siste men ikke minst sportslige maskiner. Jeg har gravd litt i merkets historie, og sett nærmere på en «500 Special» fra 1937.

Cafe-racer kulten som oppstod i England etter 2.verdenskrig hadde sin kulturelle glansperiode på 1950- og 1960-tallet. De minimalistiske motorsyklene, bygget på en engelsk twin var favoritt-maskinen til gutta i et miljø ofte omtalt som “Rockers”. Rockerne var oftest unge menn fra arbeiderklassen, og de satte spor etter seg. Arnestedet, “The Ace-Cafe” i London, er fortsatt det mest sentrale samlingstedet i England der den altså har sin opprinnelse. Kulten er blitt omtalt i en rekke bøker, og bilder av unge menn i skinnjakke og boots, på raske sykler, bygget i et minimalistisk og racepreget design, har inspirert mange eiere til nettopp å bygge sin egen caferacer. Men, må en ekte caferacer bygges med utgangspunkt i en engelsk motorsykkel? Lenge var det slik, inntil grunntanken ble utfordret fra ulikt hold, og motorsykler produsert utenfor England ble gjenstand for ombygging. Akkurat denne Suzukien, en GT 750 fra 1973, er et glimrende eksempel på «arten», og en real utfordrer til de mer tradisjonelle engelske caferacerne. Motorsykkelen ble i sin tid bygget av Magne Valhaug fra Lørenskog, og nyt bildene, vi snakker mekanisk kompetanse og blikk for design, på høyt nivå.

Da Honda lanserte sin nye sportsmaskin CB 1100R i 1981, kom sykkelen som regnes som den første moderne R-maskinen. Mange vil nok hevde at Suzuki GSX-R 750 fra 1985 var den første som oppfylte R-kriteriene, men er dette riktig? Historien bak Hondas første moderne superbike begynner egentlig i 1976. Dette året tok Honda hjem seieren i det legendariske 24-timersløpet Bol d`Or på Paul Ricardbanen i Frankrike, og Honda gjentok like godt prestasjonen både i 1977 og 1978. En slik suksess kunne jo ikke gå upåaktet hen, og det måtte bare komme en modell tilpasset gatebruk.

I årene etter 2.verdenskrig sørget de mindre motorsyklene for å løse det daglige transportbehovet for «mannen i gata». Motorsykler med et slagvolum på 350-kubikk var for mange mer enn stort nok, og en av disse var Triumphs commuterbike» «Twenty One», hvis modellbetegnelse henviste til sykkelens slagvolum i kubikktommer.

Hvordan var egentlig 1980-tallssyklenes kjøreegenskaper? Jeg har lånt en BMW fra 1982, en modell som er godt innenfor grensen for veteranstatus, for å teste ut hva den har å by på ute på landeveien, og jeg ble slett ikke skuffet.

Da Kawasaki satte i gang produksjonen av Z1000ST i 1979 var tanken å tilby kundene en sportstourer som var et lettere og rimeligere alternativ til supersekseren Z1300. Z1000ST minnet mye om 1300-kubikkeren både med tanke på design og tekniske løsninger, men med en lavere pricetag.

Har du først sagt A så blir du ofte nødt til å si B. I så måte måtte Suzuki følge opp suksessen med GSX-R750 som kom i 1985, med en 1100-versjon. Den kom allerede året etter, i 1986. Vi har sett litt nærmere på R-sykkelen som faktisk kan smykke seg med tittelen «veteranmotorsykkel».

Noen sykler blir legendariske, andre blir dusinvare. At det blir slik er ingen tilfeldighet, men en konsekvens av mixen mellom stil, stuk, og «performance». Vi har tatt en titt på Ducatis superbike fra slutten av 70-tallet, nærmere bestemt legenden 900 Super Sport.

Originale veteransykler med solid patina er egentlig sjelden vare. De fleste liker forståelig nok prosessen med å restaurere veteranmotorsykkelen sin. Dette er en prosess som innbefatter både et sosialt nettverk i jakten på deler og ikke minst dusinvis kaffekopper i garasjen der veteranmotorsykkelen gjenskapes bit for bit. Noen velger imidlertid originalitet og patina. Jeg dro derfor en tur ned på Jylland for å besøke Ove «Bøf» Jensen og se på hans Indian 101 Scout fra 1931.