Mine artikler om motorsykler gjennom tidene

Inntil Kawasaki slapp løs «The Widowmaker» H1-500 var merket ikke noe ubeskrevet blad i motorsykkelverdenen. Riktig nok stod de litt i skyggen av særlig Honda, men da den 3-sylindrede 2-takteren brant bakhjulsgummien på grønt lys ut av lyskryssene, fra da var Kawasaki på alles lepper.

Lambretta 175TV/Turisimo Velose, ble produsert av Italienske Innocenti, og regnes som en av de mest klassiske og teknisk avanserte Lambretta-modellene.

Da den italienske ingeniøren Corradino D`Ascanio tegnet Vespa-scooteren, startet han med først å lage en skisse av et menneske i sittende stilling. Deretter tegnet han kjøretøyet tilpasset mennesket, og med det skapte han et av motorhistoriens største ikon.

Få, om noen motorsykkelmerker, er så myteomspunnede som Brough Superior. Kanskje ikke så rart tatt i betraktning at design, effekt, ytelse og pris gjorde merket til motorsykkelens svar på Rolls-Royce; høyst eksklusiv og forbeholdt kunder med svært tykk lommebok.

Nimbus ble produsert i Danmark i perioden 1919-1959 av selskapet Fisker & Nielsen.

Sarolea etablerte seg som våpenprodusent i Belgia i 1850, og utvidet produksjonen i 1892 til også å omfatte tråsykler. Den første motorsykkelen fra Sarolea, kom i 1901, og dette gjør Sarolea til en av verdens første mc-produsenter.

Prima V var NSUs alibi i «rollergenren», og ble regnet for å være blant de fremste tyskproduserte scooterne. Prima var svært så forseggjort, Spørsmålet som da reiser seg er som følger; var den virkelig så Prima?

I 1937 byttet Harley prefixet på sine sideblåsere og model J ble til model U. De sideventilerte modellene fantes som 750, 1200 og 1340. Dette var populære slitere som ofte var utstyrt med sidevogn. Jeg har sett nærmere på en av 1200-kubikkerne, en Model U som har tilhørt US-Navy.

Yamahas RD-serie som kom i 1973 ble svært populær, og RD som var forkortelse for Race Developed ble synonymt med raske, lettkjørte og linjelekre 2-taktstwinner. Den største av disse luftkjølte modellene var RD400, som var en videreutvikling av RD350.

Med over 1 million produserte eksemplar skulle NSUs moped Quickly bli en av selskapets største kommersielle suksesser. Den spinkle men solide mopeden fra Neckarsulm fikk bokstavelig talt satt europeere på hjul i etterkrigstiden.

Da Suzuki lanserte GS750 i 1976 tok de steget inn i segmentet for 4-taktere. Rekkefireren med doble overliggende kamakslinger var å regne som bulletproof, og med et solid chassis innpakket i flott design, ble GS en svært populær motorsykkel.

Suzukis 3-sylindrede 2-taktere var svært populære på 1970-tallet. Med de tre modellene GT750, GT550 og GT380 tilbød Suzuki tripler i flere segment.

Vespa 180 Super Sport ble produsert fra 1964-1968. Modellen var oppfølgeren til 160 GS, og var den raskeste modellen fra Piaggio siden den første Vespaen rullet ut på veien i 1946, signert Corradino D`Ascanio.

Med den nye /5-serien oppgraderte BMW sine motorsykler, noe som var helt nødvendig for å møte konkurransen ved inngangen til 70-tallet. Den nye generasjonen bestod av de tre modellene R50/5, R60/5 og R75/5, og stod klar i 1969.

DKW ble etablert av dansken Jon Skafte Rasmussen, og laget sin første motorsykkel i 1921. Fabrikken som lå i Zschopau, senere omdøpt til Karl Marx Stadt, fikk stor suksess med sine små og mellomstore 2-taktere.

Da Arnoldo Milvio og Fredmano Spairani gikk inn i toppledelsen hos Ducati Meccanica i 1969, ble det satt fokus på å utvikle en V-twin som skulle ta merket inn i det kommende 10-året. Resultatet kom i kraft av Ducati 750 GT i 1971. Modellen var Ducatis første serieproduserte V-twin for gatebruk, og twinnen markerte overgangen fra 1-sylindrede motorer til større og mer kraftfulle motorsykler.

Jawa 500 OHC kom i 1952, og supplerte et allerede bredt utvalg av 1- og 2-sylindrede 2-taktere fra fabrikken i daværende Tsjekkoslovakia. 500-kubikkeren var med sin OHC-motor svært avansert sammenlignet med øvrige europeiske mc-produsenter.

Da scooteren hadde sin storhetstid på 1950-tallet, kastet flere av de etablerte mc-produsentene seg på bølgen i håp om å få sin del av markedet. I daværende Tsjekkoslovakia kom det også en "roller", litt uortodoks i designet, signert Jawa og CZ-fabrikken i Strakonice.

Excelsior ble grunnlagt i Chicago i 1907, og kjøpt av sykkelfirmaet Schwinn i 1912

Henderson ble etablert av brødrene William G. og Thomas W. Henderson i Detroit, Michigan i 1911. Merket ble kjent for sine avanserte motorsykler med 4-sylindrede rekkemotorer.

Foto: Yamaha Motor CO LTD

Få om noen begivenheter innen mc-universet har skapt så stor oppmerksomhet som standen til Honda på Tokyo Motor Show høsten 1968. Da slapp de bomben, Honda CB750 Four.

Roger Jensen fra Moss har flere Honda-klassikere, men Gold Wingen fra 1975 er favoritt-sykkelen

" It`s nothing personal" brummet Arnold Schwarzenegger i Terminators skikkelse, før han festet grepet om hagla og svingte seg i salen på sin Harley-Davidson Fat Boy. Snakk om blinkskudd hva angår produktplassering, for Terminator 2:Judgment Day (1991) gikk sin seiersgang på kinolerret over hele verden. For Harley-Davidson var dette reklame av nærmest uvurderlig verdi.

Norton har en lang merittliste fra racing takket være modellene Manx og International. Maskinene som var lakkert i kombinasjonen sølv og sort, tok hjem de gjeveste trofeene fra racerbanene på 1930- 1940- og 1950-tallet.

En av de virkelig sjeldne modellene fra Harley Davidson er cafe-raceren XLCR 1000, fra 1977. Modellen er en særdeles utypisk Harley, noe som har gjort den til en ettertraktet motorsykkel for samlere.

Suzuki slo seg ikke til ro med kun å produsere blårykende 2-taktere på 70-tallet. Wankel-prosjektet som lå på tegnebrettet måtte prøves ut. Dermed var det duket for RE5 Rotary.

Dag Arne Werner fra Maura liker “blårøyk” og 2-taktere. GT 550 er i så måte et godt valg

BSAs 500-kubikker Q7 var blant de flotteste modellene fra Birmingham Small Arms rundt midten på 1930-tallet. Sammen med modeller som bl.a. Empire Star, Blue Star, B18 Light de Luxe, v-twinnen Y13 og Sporting Blue Star utgjorde de et solid utvalg av modeller i ulike segment.

BSA A10 Rocket Gold Star (RGS 650) var den siste sportsmaskinen fra BSA med pre-unit motor. Modellen ble produsert fra 1962-1963, og var bygget i typisk caferacer-stil. RGS 650 ble bygget i kun 1584 eksemplar.

Med GPz1100 lot Kawasaki virkelig "The good times roll". Nå skulle Honda CB900F parkeres, og et nytt kapittel i fortellingen om kappløpet mellom de fire store fra Japan ble skrevet. Året var 1981, og Kawasaki var atter en gang ett skritt foran konkurrentene.

Vespa Rally 200 Electronic er en av de tøffeste og raskeste modellene fra Piaggio fra den klassiske perioden. Jeg spottet denne 1975-modellen på Tyrigrava en onsdagskveld i mai, der den stod og skinte i kveldssolen blant amerikanske choppere og japanske R-sykler. Rally 200 Electronic (elektronisk tenning) er en litt sjelden Vespa, og med 9 hk går kjapt unna på små 10-tommers hjul.

Husqvarna er for svenskene det Tempo er for nordmenn, et mc-merke med høy affeksjonsverdi. De to merkene har mye til felles. 1-sylindrede 2-taktere i enkle, robuset rammer, laget i en tid da motorsykkelen var rimelig i innkjøp og et viktig fremkomstmiddel. Guldpilen var, tross motoren på ca 200 ccm, lovlig å kjøre for 16-åringer i Sverige på 1950-tallet pga. vekten som kun var 74.5 kg. Grensen for lettvekterne den gangen gikk på vekt, max 75 kg, ikke slagvolum.

Hva gjør du når 1000-kubikkeren ikke føles rask nok, og du vil ha ekstra "pulver" ut av motoren? Turbo kan være løsningen, slik som på denne barske Kawaen fra 70-tallet.

NSU ble etablert i den tyske byen Riedlingen i 1873, og senere ble produksjonen flyttet til Neckarsulm. Merket startet opprinnelig med produksjon av sy- og vevemaskiner, og etter hvert ble det produksjon av biler og motorsykler. Den første motorsykkelen fra NSU kom i 1901, og den hadde motor fra den sveitsiske produsenten "Zedel".

«Gilera mopeds with the big bike appeal” var slagordet i Gileras salgsannonser fra midten på 1970-tallet. For mange 16-åringer var det ingen over og ingen ved siden av deres nyanskaffede Gilera 50 Trial 5V.

Bridgestone er egentlig en engelskspråklig term av etternavnet til grunnleggeren, Soichiro Ishibashi. Ishi betyr stone og bashi betyr bridge. Soichiro delte derfor etternavnet sitt i to, snudde om på delene, og omsatte det til engelsk. De fleste assosierer Bridgestone med produksjon av dekk til biler og motorsykler. At fabrikken en gang laget noen av de beste 2-taktsmotorsyklene som var å få kjøpt, er nok mindre kjent. Bridgestone var godt i gang med dekkproduksjonen, da de i tillegg startet med produksjon av tråsykler i 1946. Japan hadde fått hard medfart av de allierte mot slutten av krigen, og kjøpekraften i etterkrigstidens Japan var dårlig. Folk trengte allikevel rimelige og enkle fremkomstmidler, og dermed oppstod det stor etterspørselen etter tråsykler. Etter hvert som gjenreisingen tok form og økonomien ble styrket, steg etterspørselen etter motoriserte fremkomstmiddel. I 1952 startet Bridgestone med produksjon av motorsykler, og etter hvert omfattet modellutvalget en serie små 2-taktere på henholdsvis 49, 98, 175, 250 og 350 ccm. Bridgestones motorsykler ble kjent som raske, pålitelige og teknisk avanserte. Det ble ikke spart på noe, kun det beste var godt nok. Utviklings- og produksjonskostnadene var svært høye, og prislappen ble deretter. Det som i hovedsak skilte Bridgestone fra andre de japanske merkene var ikke de tekniske finessene i seg selv, men at hver enkelt Bridgestone-modell var spekket av moderne teknologi etter datidens standard. De var kort og godt raske, avanserte og sofistikerte.

Tempo Villiers Luksus 125 var en populær, pålitelig og enkel lett motorsykkel. Motoren med koden 10D var driftssikker, og svært rimelig i drift med et bensinforbruk på ca 2.5 dl pr mil. Det elektriske anlegget var svært enkelt og bestod av en 6-polet svinghjulsmagnet som ga strøm til lys foran og bak, samt til tenningsanlegget. 6 volts anlegg med lyspære på 30 watt blendet ikke akkurat møtende i trafikken, men på svingede bygdeveier uten gatelys ga det grei nok sikt i mørket. Det ble produsert ca 350 eksemplar i perioden 1951-1953.

NSU ble etablert i den tyske byen Riedlingen i 1873, og senere ble produksjonen flyttet til Neckarsulm. Merket startet opprinnelig med produksjon av sy- og vevemaskiner, og etter hvert ble det produksjon av biler og motorsykler. Den første motorsykkelen fra NSU kom i 1901, og den hadde motor fra den sveitsiske produsenten "Zedel".

BMW nye /6-serie ble vist for publikum og presse på IFMA-messen i Køln i september 1973, og bestod av modellene R60/6, R75/6 og R90/6. Den nye serien var et steg opp og frem, både når det gjaldt design, effekt og ytelse.

Zundapps mopeder var populære, og blant modellene fra 1970-og 1980-tallet var GTS 50 og KS 50 noen av de tøffeste og sprekeste.

Da Kawasaki lanserte retro-modellen Z900RS i 2017 var det ingen tvil om at arvestoffet kom fra 900-kubikkeren Z1 fra 1972. Z1 ble i sin tid utviklet for å "parkere" Honda CB750Four, og andre som yppet seg i kampen om tungvektstronen. Med Z900RS hylles den gamle kjempen, og jeg har sett litt nærmere på retro-klassikeren.

BMW med sidevogn er ikke noe uvanlig syn, og ikke uten grunn. De gamle modellene med svingarmsgaffel, kardangdrift og en momentsterk boxer-motor med lavt tyngdepunkt var som skapt for sidevognskjøring.

A65 Spitfire på 654 ccm er en av de siste store klassikerne fra BSA. Sykkelen ble produsert fra 1966-1968, og var den raskeste produksjonsmodellen fra BSA. Spitfire var, nettopp som navnet antyder, en svært sportslig og rask twin. Modellen ble vist på Brighton Motorcycle Show i september 1965, og avløste den caferacerinspirerte BSA Lightning Clubman 650.

For mange 16-åringer var Yamahas lettvekter LS2 selve drømmesykkelen på 70-tallet. Den 2-sylindrede 2-takteren kunne på litt avstand se ut som en tung mc, og ikke minst kunne lydbildet fra de to eksosrørene minne om det samme. To striper med blårøyk var tøffere enn toget, og 100-kubikkeren med den vesle 2-taktstwinnen er i dag et samlerobjekt som har oppnådd høy klassikerstatus.

Kjært barn har mange navn, og da «Vannbussen» kom i salg i 1971 ble den et kjært eie for mange svorne Suzuki-fans, men det var kun det japanske hjemmemarkedet og USA som hadde tilgang på den 3-sylindrede vannavkjølte 2-takteren det første produksjonsåret. Resten av verden fikk ikke tilgang på «The Kettle» før i 1972. Det sies at alle god ting er 3. For Suzuki ble GT750 nettopp det.

Tross 1930-tallets økonomiske depresjon la ledelsen hos Harley Davidson planer for en ny 1000-kubikker allerede i 1931. Konsernet ga seg selv 4 år på å utvikle den nye modellen, som etter planen skulle lanseres i 1935. Da modell E61 kom i salg i mars 1936 kunne Harley-Davidson se fremtiden lyst i møte. Den nye big-twinnen var Harley-Davidson sin første serieproduserte toppventilerte modell, et konsept som for Harley Davidson dannet en linje fra 1936 og frem til Evolution 1340 i 1984.

De japanske mc-produsenten forstod tidlig lønnsomheten av å tilby modeller i de ulike segmentene og ikke minst i ulike størrelser hva angikk slagvolum. I så måte var Honda intet unntak, og vi har tatt en rask titt på en av disse, nærmere bestemt CB400Four Super Sport.

I 1969 startet salget av Honda CB 750 Four, motorsykkelen som hadde alt en entusiast kunne drømme om og litt til. Modellen tok en hel mc-verden med storm, og førte Honda til topps både på racerbanene og på landeveien. Etter 10 år var tiden moden for en ny modell, og på IFMA-messen i Køln i 1978 kunne Honda stolt vise frem arvtageren CB 900F.

Motorsyklene som ble laget på 1980-tallet føyer seg nå pent inn i rekken av maskiner med veteranstatus, og en rekke modeller er i ferd med å oppnå klassikerstatus. Blant de mer sofistikerte maskinene fra denne perioden finner vi Hondas grensesprengende V4-, VF1000R. Modellen var ikke bare grensesprengende hva angikk teknologi, den flyttet også grensene for hva som var mulig mht. toppfart for en landeveismaskin, og den magiske 150-mph grensen ble passert.

Tempo Fighter 220 og Tempo Fighter 230 er blant de siste motorsyklene med Tempo-logoen på tanken, begge flotte 2-taktere som opplevde tøff konkurranse om kundene fra de japanske mc-produsentene.

Tidlig på 1960-tallet ble ledelsen hos BSA stadig minnet på de japanske konkurrentene, som laget små men raske maskiner. BSA som eide Triumph-fabrikken, så behovet for en større og sterkere maskin. Suksess-modellen Bonneville solgte godt, men ville på sikt trenge en avløser. Ledelsen hos BSA besluttet at utviklingen av den nye modellen skulle ledes av Bert Hopwood og Doug Hele. Både Hopwood og Hele hadde lang erfaring innen utvikling og design av motorsykler, og hadde flere suksessmodeller på merittlisten. Mister Triumph, Edward Turner var imidlertid ikke overbevist om at skissen til de to var liv laget. En tresylindret modell falt ikke i smak hos Turner, mannen som i sin tid ble berømt for å ha utviklet Triumphs legendariske Speed Twin.

De fleste forbinder naturlig nok Opel med bilproduksjonen i Russelheim. Opel assosieres jo med bil, ikke med mc. At det finnes en Opel motorsykkel i Norge er derfor mildt sagt unikt. Her er litt av historien bak Opels mc.

Motorsyklene som ble laget i mellomkrigstiden preges av mye mekanikk, til dels finmekanikk. New Imperial som ble laget i England er intet unntak, tvert imot. Disse maskinene er et bevis på det flotte håndverket bak produksjonen av motorsyklene fra denne perioden. Jeg har sett nærmere på en New Imperial fra 1935, et merke som skilte seg ut i sin samtid ved at 4-taktsmotorene deres var såkat unit-konstruksjon, dvs. at motor og gir lå i samme blokk.

Den første 750-kubikkeren fra Laverda kom i 1968. Året etter, i 1969, ble den oppgradert og fikk modellbetegnelsen S. S-modellen viste at Laverda kunne lage motorsykler som utmerket godt matchet konkurrentenes fartsressurser.

Harley-Davidson WL750 ble en svært populær modell fra Milwaukee, og den første årgangen av den nye 750n lansert i 1937. Stikkord som beskriver nykommeren var bl.a. oppgradert motor og et nytt flott design.

Da jeg ble tipset om at MC-Oslo hadde fått inn et eksemplar av BMWs nye retroklassiker R 12 S ble jeg nysgjerrig. Å gjenskape en legendarisk motorsykkel, slik BMW R90Sport var, i retro-format, er ingen enkel sak. En slik motorsykkel skal kombinere moderne teknologi med et design som peker tilbake på originalens DNA. Konklusjonen etter besøket er at her har BMW gått «all in». Jeg har skrevet flere artikler og kjørt originalen R90Sport, og må si at med retroen R 12 S har de virkelig lagt listen høyt, og skutt innertier. Kopien er jo nesten bedre enn originalen, i hvert fall å se til. For å kjøre den er utelukket. Sykkelen jeg fikk se nærmere på var allerede solgt, og stod i butikken i påvente av å bli hentet av eieren. Om det kommer flere er uvisst og lite sannsynlig ifølge selgeren på MC-Oslo.

Inngangen til 80-tallet markerer et tidsskille for Kawasakis motorsykler hva angår design. De myke linjene og runde formene som hadde preget modellene gjennom hele 70-tallet tilhørte utvilsomt «the past». Nå var det vinkler og rette linjer som preget designet. 1000-kubikkeren Z1000J slo an tonen, dro kjapt ut av lyskrysset, og tok Kawasaki inn i det nye 10-året.

Kawasakis mc-produksjon startet med at Kawasaki Aircraft Company kjøpte seg inn i Meguro i 1960. På dette tidspunktet hadde Meguro fått lisens for å produsere en motorsykkel som stort sett var en kopi av BSA A7. Kunnskapen, kompetansen og produksjonsmaskinene til Meguro var dermed interessante for Kawasaki for nettopp å på sikt etablere egen mc-produksjon.

De Italienske innsjøene nord for Milano byr på utrolig vakker natur, og kjører du langs østsiden av Lago di Como kommer du etter hvert til den vesle byen Mandello del Lario. Her, ved foten av Alpene, ble den første modellen til Moto Guzzi, Normale 500, bygget i 1921.

Spesielle motorsykler har alltid tiltrukket seg oppmerksomhet og skapt fascinasjon. Mc-entusiastene har fått utløp for drømmene sine, og designerne har nikket tilfreds når nettopp deres produkt har vært gjenstand for presse og publikums superlativer. Italienske Benelli tilhører denne type motorsykler. Ikke så rart med tanke på at Benelli 750 Sei var verdens første serieproduserte mc med 6-sylindret motor.

Douglas ble etablert i Bristol i 1882 av William Douglas. Den første motorsykkelen som bar Douglas-navnet på bensintanken kom imidlertid ikke før i 1907. Merket ble kjent for sine boxer-motorer, plassert enten tverrstilt eller på langs i ramma, lenge før andre mc-produsenter tok i bruk samme konstruksjon.

Panther låter pretensiøst, og merket benyttet seg bl.a. av et bilde av nettopp en panter på bensintanken på flere av modellene. Da den første modellen ble satt i produksjon i 1904 het motorsyklene «P & M», etter initialene til grunnleggerne Phelon & Moore.

Harley-Davidsons meste solgte modell opp gjennom merkets lange og stolte historie, Sportster, er paradoksalt nok den minste av de alle. Jeg har bladd bakover i historien, og sett nærmere på utviklingen av XL som er modellprefixet på kassasuksessen fra Milwaukee.

Å bygge en “headturner” av en Harley-chopper i klassisk California-style krever kunnskap og ferdigheter om historikk og mekanikk. Morten Kvilhaugs 69` Shovel er nettopp en slik sykkel. Vi skulle mene og tro at han har lykkes, for da jeg fikk øye på sykkelen en varm sommerkveld på Karl Johans gate i hovedstaden virket den som det rene fluepapiret på forbipasserende

Steinar Bråthen fant drømmesykkelen i denne Indian-raceren fra 1913. Med et slagvolum på 996 ccm er den god for en hastighet på rundt 150 km/t. Men, den mangler både gir, clutch og brems, og kan kun kjøres på bane. For Steinar betyr ikke det å kjøre den så mye for som han sier, “Noen samler på kunst, jeg samler på motorsykler for de er kunst for meg”, og peker på rødhuden foran seg, en Indian H 8-valve.

Kjell Kleiva Snipsøyr fra Ørste eide en gang for lenge siden en sølvfarget K100RS. Sykkelen han kjøpte den gangen ble restaurert og solgt, men aldri glemt. Da det dukket opp en identisk RS med samme sølvfargen måtte han bare ha den. Kjell en ingen smågutt, og måler rundt 190 på strømpelesten. Da er det få sykler som tilbyr en ergonomi som tillater en dags kjøring uten at en blir stiv og støl pga. dårlig sittestilling. «At RSn innbyr til sportslig kjørestil er heller ikke noe minus» legger Kjell til når han beskriver sykkelens egenskaper.

1960-tallet var de små 2-takternes storhetstid, og det var mange produsenter som kjempet om kundenes oppmerksomhet. De europeiske markene Tempo, Jawa og DKW var store aktører i 2-taktssegmentet, inntil de japanske motorsyklene stormet frem med sine raske og moderne maskiner, og nærmest tok over hele markedet. En av disse små jappsene er den etter hvert så sjeldne Yamaha R3 på 350 kubikk.

Ved inngangen til 1970-tallet innledet Moto-Guzzi produksjonen av en rekke sportsmaskiner, og V7-Sport slo an tonene. Hjernen bak den nye generasjonen motorsykler fra Guzzi var ingen ringere enn legenden Lino Tonti. De nye maskinene var lange, lave, og smekre, slik som denne 750-S3, og som ledet frem til den legendariske Le Mans-serien.

1950-tallet var scooternes storhetstid. Selv om den europeiske økonomien var på vei opp etter tøffe krigsår, var bilen langt fra allemannseie. Til det var folk flest sin privatøkonomi fortsatt for svak. Behovet for transport var imidlertid stort, og billige transportmidler for to personer ble etterspurt. Scooteren ble løsningen for mange, og Zundapp Bella R204 var en av disse små sjarmørene som bidro til nettopp å løse transportbehovet.

Med unntak av Tempo Corvette er det få moped-modeller som har oppnådd slik popularitet blant norsk 16-åringer som Suzuki AC50. «AC50» ble nærmest et begrep på 1970-tallet, og den vesle 2-takteren var blant de heteste 50-kubikkerne på 1970-tallet. De aller hotteste var de uten «plombe»!

Laverda assosieres i all hovedsak med raske og sportslige motorsykler. For de uinnvidde startet imidlertid virksomheten med produksjon av landbruksmaskiner allerede i 1873. Etter 2.verdenskrig satset Laverda på rimelige fremkomstmidler, og den første 2-hjulingen var en lett mc, en liten 4-takter på 75 ccm. Noen tiår senere skulle imidlertid Laverda vise muskler, og i 1976 kom superbiken 1000 Jota. Den magiske 140 mph-grensen stod nå for fall.

Før eller senere oppnår de fleste motorsykler en status som klassikere, færre blir imidlertid legendariske og noen ytterst få ikoniske. I sistnevnte kategori, de ikoniske, er nåløyet trangt. Noen modeller slipper imidlertid igjennom, og en av disse er Rickmans gateracer Honda CR750

Få om noen mc-modeller er så uvanlige som Ariels 4-sylindrede Square Four, motorsykkelen som var en kuriositet i sin samtid, og et resultat av Edward Turners geniale ingeniørhjerne.

Noen motorsykler dukker opp på stjernehimmelen nærmest som kometer, og forsvinner omtrent like fort som de kom. Denne typen maskiner er ofte hyperraske, spektakulære og ”ufornuftige”. I så måte var Suzukis blå-hvite bombe, ”RG 500” en slik mc-komet, og som utfordret Yamaha RD500LC. Den var mer en GP-racer enn en gatesykkel, den var lynkjapp og sist men ikke minst svært bensintørst. De som imidlertid var så heldige å få oppleve den, glemmer den aldri.

Blant de mindre Kawasaki-modellene som kom i salg rundt midten av 1960-tallet finner vi 2-takteren med det kampklingende navnet «Samurai». Uten å bli for opptatt av metaforer og morsomme ordspill våger jeg likevel å se modellen som et «sverd» mot konkurrentenes modeller, og da særlig de europeiske mc-produsentene.

Triumph X-75 Hurricane startet egentlig som en lett customisert BSA med Rocket 3-motor, og utgangspunktet for modellen var BSA Rocket 3. Modellen ble produsert fra 1972-73 med Triumph-logo på tanken, men startskuddet for utviklingen av modellen skjedde i USA sent på 1960-tallet. Hurricane eller “orkanen”, bygget i lett customstil, var sykkelen som skulle sette fart i salget for Triumph i USA.

Da Kawasaki sendte GPZ900R fra samlebåndet og ut på asfalten tok fabrikken steget opp i superbikesegmentet. Rekkefireren på 908 ccm var med sine 115 hk god for drøye 240 km/t, eller i overkant av 150 mph. Ingen tidligere standardmaskiner maktet en slik svimlende toppfart, og sykkelen ble da også profilert på filmlerret verden over med Tom Cruise i salen som en av hovedaktørene i spillefilmen «Top Gun» fra 1986. Ikke vet vi om Kawasaki tagg seg til en rolle i filmen, men en ting er sikkert; reklameverdien var uvurderlig.

Da Yamaha lanserte DT-serien mot slutten av 1960-tallet var dette en bevisst satsing på det amerikanske markedet for lette off-roadmaskiner, der ”fri ferdsel” på motorsykkel var langt mer vanlig enn her i Europa. Amerikansk trafikklovgivning var ganske så liberal, og mange benyttet seg av lette off-roadere til bruk i terrenget.

MZ eller Motorraderwerke Zschopau som forkortelse står for, er på mange måter et ikon over den kalde krigen og det delte Europa. Merket er ikke bare litt sært hva angår design, det har også en særegen historie med røtter tilbake til tiden etter 1.verdenskrig.

For touringfolket har BMW ofte vært førstevalget. Nå har selvsagt konkurrentene spisset sine modeller i samme segment, og sykler som Honda Gold Wing, Suzuki Cavalcade og Yamaha Venture gjorde sitt for å fange kundenes oppmerksomhet. BMW holdt, muligens med unntak av Gold Wing, de fleste konkurrentene på en armlengdes avstand, takket være kvalitet, kjøreegenskaper og ergonomi.

Tallet «900» er for mange mc-entusiaster synonymt med Kawasakis klassiker fra 1972, Z900. Det finnes imidlertid flere flotte 900-kubikkere, deriblant Honda CB900F, og ikke minst Yamahas kardangdrevne sportstourer XJ900. Sistnevnte ble en viktig modell for konsernet i Hamamatsu, og med XJ900 tok de steget bort fra 1970-tallets design og teknologi, og rettet blikket i retning fremtiden.

I serien om retroklassikerne er turen nå kommet til den som kanskje er en av de flotteste av dem alle, nærmere bestemt Kawasaki W800. Modellen har sitt arvestoff fra Kawasaki W1-650 tilbake på midten av 1960-tallet, en modell som utrolig nok var mer britisk i sitt design en originalen, BSA A10. Jeg har tatt runden med Kawa-retroen, og det ble en fin opplevelse.

Norton-fabrikken som lå i Bracebridge Street i Birmingham har en lang merittliste når det gjelder racing. De sagnomsuste Manx-racerne gjorde rent bord på racerbanene før og etter 2.verdenskrig. Om ikke Nortons gatesykler akkurat gjorde rent bord på landeveien, var det ikke langt unna. Med twinnen Dominator Sport Special 650 befestet Norton sitt rennomme som “The Unapproachable”, mye takket være to geniale tekniske løsninger; Featherbed-rammen og Roadholder-gaffelen!

Hvem skulle tro at en krysning mellom en amerikansk og en italiensk mc-produsent skulle avstedkomme et «avkom» som til forveksling var lik en japanskprodusert off-roader. Vi har sett nærmere på nettopp en slik «merkehybrid», en svært så sjelden Harley-Davidson, produsert i Italia, badget som Harley-Davidson, og eid av AMF. Komplisert? Nei, egentlig ikke.

Mot slutten av 1800-tallet var det mange som hadde en ide om at tråsykler kunne egne seg som motoriserte fremkomstmidler. En rekke tråsykkelprodusenter ble enten kjøpt opp av motorprodusenter, eller valgte å kjøpe motorer med mål om å motorisere egenproduserte tråsykler.

Ved inngangen til 1980-tallet var det flere av de store motorsykkelprodusentene som eksperimenterte med design. 1970-tallets myke linjer, og dråpeformede bensintanker var ansett som gammeldags, og ny formgivning preget nå en rekke merker. Rette linjer, vinkler og kanter var “inn”, men dette ble ikke alltid like vellykket.

Max Fritz R32 som ble vist frem i Paris i 1923 ble startskuddet for BMWs mc-produksjon. Det er få merker og modeller forunt å kunne skue tilbake på en slik suksess som R-serien skulle bli, og som i 2023 kunne feire 100-årsjubileum. Og R er still going strong!

Modell S, også omtalt som “Sloper”, representerer en viktig epoke i BSA-fabrikkens modellutvikling. Perioden fra oppstarten i 1903 og frem til 1926 var preget av trauste og driftssikre maskiner, mens Sloper som kom i salg høsten 1926, representerte noe nytt og mer sportslig. Sloper ble en trendsetter, og banet veien for den legendariske STAR-serien.

1980 markerer et tidsskille for Suzuki. 2-takterne var borte fra salgsbrosjyrene, og den gamle GS-serien sang på siste verset. Det var duket for den nye 4-taktsserien GSX. Nytt design og ny teknologi viste vei inn i fremtiden!

Windhoff er et sjeldent stykke tysk ingeniørkunst. Den vesle produsenten som holdt til i Berlin produserte i all hovedsak små 2-taktere, men som kjent er det noe som heter “ingen regel uten unntak”. Mot slutten av 1920-årene resulterte dette i at Windhoff Motorenbau forsøkte seg med større og tyngre motorsykler. Resultatet ble en spektakulær og oppsiktsvekkende rekkefirer på 750 ccm.

Racereplikas har alltid hatt stor appell hos mc-kjørere. Denne typen sykler har det lille ekstra som skiller de fra dusin-syklene, og de gir en ekstra følelse av fart og spenning, for ikke å glemme statusen. Enhver mc-produsent med respekt for seg selv har eller har hatt en slik modell i salgsbrosjyrene, og 650 Lightning Clubman var BSAs alibi i dette segmentet.

Da Honda lanserte CB1100F Super Bol D`Or i 1983 markerte dette på mange måter slutten på en epoke med luftavkjølte rekkefirere som ble startet i 1968 med den legendariske CB750 Four. Den nye 1100-kubikkeren hadde klare paralleller til stamfaren fra 1960-tallet, samtidig som den var en moderne motorsykkel tilpasset 1980-tallets krav om fartsressurser.

Tempo Standard var motorsykkelen som mer enn noen annen mc satte fart på nasjonen i årene etter 2.verdenskrig. Den første modellen, Standard 20, ble lansert i 1951, og hadde den svært så solide og driftssikre Sachs-motoren på 147 kubikk. Standard var Tempos første motorsykkel med batteri.

Tempo sine motorsykler og mopeder preget norsk samferdselshistorie mer enn noen andre merker i flere tiår etter 1945. De var solide, rimelige, og enkle å vedlikeholde.

«It`s a better machine» skrev Yamaha i salgsbrosjyren som promoterte den nye 350-kubikkeren i 1970, fulgt opp av utsagnet «This new and exciting motorcycle from the world`s leader in motorcycle engineering- Yamaha». Store ord, men så har da beskjedenhet sjeldent vært noe salgstriks. Uansett, R5`F ble en svært populær motorsykkel som ga klingende mynt i kassa hos Yamaha.

«Alt var bedre før» sa en gammel mc-entusiast til meg en onsdagskveld i hovedstaden da han fikk øye på denne rampete caferaceren, bygget på en 70-talls Suzuki 500-kubikk med 2-taktsmotor. «Mener du at det er engelsk som gjelder?» spurte jeg, vel vitende om at det var i England denne delen av mc-kulturen hadde sin opprinnelse. Svaret kom umiddelbart.

«Det koster å være kar, ihvertfall om vi skrur tiden tilbake» ler Per-Arne Heltne, og viser til det Tempoen kostet ny i 1938. «Du vet at 700,- kroner var et betydelig beløp den gangen, særlig for en Sunnmøring» legger han til, og ler høyt. Jeg fornemmer et snev av selvironi med tanke på at Per-Arne faktisk bor på Sunnmøre, nærmere bestemt i Volda. Per-Arnes «Sport» er modellen med Sachs-motor som har 2 gir. Sporten ble også levert med motor fra engelske Villiers, og den hadde 3 gir. Per-Arnes sykkel har komplett «utstyrspakke» som består av sykkelpumpe, verktøyboks og håndverktøy.

Brødrene Thomas og William Henderson etablerte Henderson i Detroit i 1911. De to var initiativrike grundere, og Hendersons rekkefirere var solide og trauste motorsykler. I 1917 solgte de selskapet til Ignaz Schwinn som eide Excelsior. Brødrene Henderson arbeidet for Excelsior et par års tid, men besluttet så å følge drømmen om å bygge sin egen motorsykkel. Dermed ble Ace Motor Corporation etablert i Philadelphia i 1919 med det mål for øyet å bygge en ny motorsykkel, en maskin som var moderne, rask og minimalistisk. Det var snakk om en sportsmaskin, noe ACE faktisk skulle bli. Merket var blant de mer eksklusive motorsyklene i sin samtid. ACE tok ytelse og effekt til nye høyder, og ble valgt av kunder som la listen høyt hva angikk teknisk raffinement, hadde tykk lommebok, og som ikke tok til takke med hverdagsmaskiner som bl.a. Indian og Harley-Davidson.

Da Moto Guzzi lanserte “flat-single” modellen Falcone 500 i 1950, bygget de en motorsykkel som egentlig var utgått på dato hva angikk design og teknologi. Like fullt ble modellen svært populær til langt ut på 1960-tallet. Hvordan var dette mulig?