Yamaha R3-350

1960-tallet var de små 2-takternes storhetstid, og det var mange produsenter som kjempet om kundenes oppmerksomhet. De europeiske markene Tempo, Jawa og DKW var store aktører i 2-taktssegmentet, inntil de japanske motorsyklene stormet frem med sine raske og moderne maskiner, og nærmest tok over hele markedet. En av disse små jappsene er den etter hvert så sjeldne Yamaha R3 på 350 kubikk.

Historien bak Yamaha R3 startet med Yamaha-fabrikkens målsetning om å lage en motorsykkel som kunne konkurrere med Hondas 4-takter CB72. 1960-tallet var twinnens tidsalder, og de engelske motorsyklene solgte fortsatt godt. De japanske mc-produsentene satset også på de 2-sylinderede modellene, og særlig Suzuki og Yamaha satte fokus på 2-taktsmotorer. Nå var det imidlertid en del bekymringer hos de ulike produsentene til 2-taktstwinnene. Bekymringene gjaldt ikke miljøperspektivet, det kom første etter Yom Kippurkrigen og oljekrisen i 1973, men mer de tekniske utfordringene som 2-takterne kunne oppleve.

Varmgang og vibrasjoner

Store 2-taktstwinner slet med varmgang og vibrasjoner, og selv om DKW hadde lykkes rimelig godt med sine etterkrigssykler, hadde disse altfor lav effekt. Nå lot hverken Yamaha, Suzuki eller Kawasaki seg skremme av påstander og antagelser, og Suzuki opplevde stor suksess med sin T-20 på 250 kubikk. Kawasakis 350 kubikker A7-Avenger var heller ingen sinke i trafikken. Disse små 2-taktstwinnene ble raskt populære, og kunne greit måle krefter med europeiske 4-taktere på 500- og 600 kubikk.

Honda CB72

Yamahas ingeniører viste seg svært så ambisiøse når det satte seg som mål å lage en 2-takter som skulle ta markedsandeler fra Honda CB72. Løsningen ble 350-kubikkeren R1. Modellen var imidlertid ikke så revolusjonerende som Yamaha hadde “lekket” til pressen i forveien, men den viste seg svært solid og driftssikker. Modellen bygde på Yamahas YDS-motor, men ble modernisert med bl.a. større kjøleribber på sylindrene som var laget av aluminium. Hele sykkelen var større en Yamahas tidligere 2-taktere, understreket av en stor bensintank som kombinerte lakk med chrom på tanksidene.

Bridgestone 350 GTR

Blant 2-takterne i 350-segmentet var det bare Bridgestones 350GTR som var større. Bridgestone var en tøff konkurrent, men de forsvant fra markedet, og dermed var Yamaha R1 med sine 350 kubikk en av de raskeste i klassen. Men, det var noen “skjær i sjøen”. Yamaha hadde i forkant av lanseringen ymtet frempå til pressen at den nye modellen var kapabel til 125 mph. Det klarte den aldri, og speedometernålen stoppet på 165 km/t, greit nok for en 350-kubikker. Designet levde heller ikke opp til forventningene, men siden den var solid, pålitelig og rask, viste den vei. Med små oppgraderinger kom R2. Denne ble kun solgt i Statene og i Nederland. Omsider kom R3, og denne modellen skulle bli en volumselger. Sammen med DS6 så tok Yamaha stadige markedsandeler, og merket ble nå å regne med.

R, DS, R og RD

Etter hvert så samkjørte Yamaha produksjonen av R- og DS-seriene, og dette førte frem til de 2-takterne de fleste av oss kjenner godt fra 1970-tallet, klassikerne Yamaha R5, og sist men ikke minst Yamaha RD-350.

Tekniske data Yamaha R3-1969-modell:

Motor: 2 sylindret 2-takter

Slagvolum: 345 ccm

Borring x slag: 61 x 59 mm

Effekt: 36 hk v.7000 omdr.

Ant.gir: 5

Dekk foran: 3.00 x 18

Dekk bak: 3.50 x 18

Tank: 15 liter

Vekt: 154 kg

Toppfart: 165 km/t