Suzuki GT-500 Caferacer
0/0
«Alt var bedre før» sa en gammel mc-entusiast til meg en onsdagskveld i hovedstaden da han fikk øye på denne rampete caferaceren, bygget på en 70-talls Suzuki 500-kubikk med 2-taktsmotor. «Mener du at det er engelsk som gjelder?» spurte jeg, vel vitende om at det var i England denne delen av mc-kulturen hadde sin opprinnelse. Svaret kom umiddelbart.
«Ja, selvsagt må det være en engelskmann med twin-motor som drivpakke» kommer det litt tørt men desto mer selvsikkert fra den lett arrogante herremannen. Etter påkledning, en loslitt skinndress fra tidlig 1970-tall, og alder å dømme, var han nok ung den gangen Norton, BSA og Triumph var de dominerende caferacerne. Samtalen oss to imellom preges av «verbal skyggeboksing», og dreies etter hvert i den retningen jeg vil ha den, nemlig å få satt fokus på kreativitet heller enn tradisjoner.
Å bryte tradisjoner
Jeg liker tradisjonsbrytere, nettopp fordi de gir nytt innhold til gamle begrep og utfordrer snevre oppfatninger om at alt var bedre før. Når sant skal sies så har caferacerkultusen utviklet seg stort de siste 10 årene. En ny generasjon motorsyklister har kommet på banen. Disse har tilhørighet i alla samfunnslag, i motsetning til de som etablerte cafekulturen på 1950- og 1960-tallet; rockerne fra britisk arbeiderklasse.
No limits
Den nye generasjonen jobber ut ifra et utgangspunkt som best kan beskrives som «no limits». Har du ramme, motor og et styre montert lavere enn det høyeste punktet på bensintanken, ja da er det fritt frem. Og slik blir veien til mens man går. Utallige er de sosiale plattformene der byggerne spør hverandre om veien videre, vel vitende om at smaken er som baken. Kreative innspill, kritiske råd som er mer eller mindre godt begrunnet, og lange tirader preget av emosjoner, gir motivasjon til oppfinnsomme sjeler rundt om i det ganske land. Og best av alt; de bygger uten at det trenger å koste skjorta. Dermed kommer det nye bikere på banen, og fornyer mc-kulturen. Det trengs.
Suzuki GT-500; hvorfor ikke.
Jeg spør forståsegpåeren om hva han tenker om utviklingen og fremtiden. Han drar litt på det, snur på hodet og peker på motorsykkelen som startet dialogen, en Suzuki T-500 fra midten på 70-tallet, ganske så ombygd. Stilen er gjennomført, og de riktige ingrediensene er på plass. Klassisk TT-styre setter dagsorden, allerede her er vi racemodus. Salen er kort, lav og med den klassiske GP-forhøyningen i bakkant. Blinklys og speil er «long gone», for her er det minimalismen som gjelder. Oppsvingt eksosanlegg, rustfritt og av trykkammertypen, gir klare sportslige assosiasjoner; det er tøft og effektivt. Kort bakskjerm og en bitteliten baklykt, selvsagt med LED-teknologi, setter punktum bak. «Tja, den er jo litt utradisjonell, men den har jo twin-motor og det hjelper» svarer han. «Liker du 2-taktere» eller var alt bedre før» spør jeg vel vitende om at sarkasmen kan slå ut begge veier. «Den er litt rå» kommer det fra oldtimeren.
En blå dis over Karl Johan
Mørket senker seg over hovedstaden denne varme sommerkvelden, og så kommer eieren av sykkelen, en yngre herremann, uten gråstenk i hårmanken, og tråkker i gang twinnen. Den slurper litt i innsuget på første tråkket, men da kicken dras til bunns på andre tråkket smeller det godt mellom bygningene. Tigerstadens paradegate nr 1, Karl Johan, kles i lett blåaktig dis. Ikke noe for MDG akkurat, men til stor jubel for tilskuerne langs fortauet.
Stram wire
Turtallet økes litt på tomgang før eieren legger inn 1.gir og drar stram wire opp Karl Johan i retning kongens residens. Lyden fra ekspansjonskammerne er ubeskrivelig, og overdøver den siste kommentaren fra gamlingen. Da jeg spør han om hva han sa, kommer det tørt: «Rå, rampete og politisk ukorrekt». Jeg nikker og konkluderer med at vi i bunn og grunn er enige. Cafe-racer er tøft, uansett om opphavet er engelsk eller japansk.