Harley-Davidson AMF SX250
Hvem skulle tro at en krysning mellom en amerikansk og en italiensk mc-produsent skulle avstedkomme et «avkom» som til forveksling var lik en japanskprodusert off-roader. Vi har sett nærmere på nettopp en slik «merkehybrid», en svært så sjelden Harley-Davidson, produsert i Italia, badget som Harley-Davidson, og eid av AMF. Komplisert? Nei, egentlig ikke.
0/0
Siste halvdel av 1960-tallet ble en tøff tid for Harley-Davidson. I Amerika spredde Hells-Angels frykt hos den jevne borger med sin mildt sagt utsvevende livsstil, og Harley-Davidson ble et stilikon på godt og vondt. AMA (American Motorcycle Association) rykket etter hvert ut med påstanden om at deres medlemmer utgjorde 99% av alle som kjørte mc i Amerika på den tiden, og at de var lovlydige. Dette utspillet var i stor grad med på å definere Harley-miljøet som 1%, dvs. kriminelle lovbrytere.
You meet the nicest people on a Honda
Samtidig med dette startet Honda en gedigen reklamekampanje for sine modeller under slagordet «You meet the nicest people on a Honda». Ordlyden var ikke tilfeldig, tvert imot. The nicest people var vanlige mennesker, så fjernt fra 1%-miljøet det var mulig å komme. Det faktum at Harleys maskiner var store, tunge og med en tvilsom kvalitet styrket ikke salgsstatistikken, snarere tvert imot, og i et mc-marked som flommet over av små, lettkjørte og pålitelige maskiner produsert i Japan så spisset konkurransen seg til.
Aermacchi
I 1969 ble aksjene i Harley- Davidson overtatt av American Machine and Foundry Company, AMF. Formålet var å produsere flere motorsykler med bedre kvalitet. Forut for eierskiftet, nærmere bestemt i 1960, innledet Harley-Davidson samtaler med italienske Aermacchi med mål om å etablere samarbeid om produksjon av små 1-sylindrede 2- og 4-taktere. Aermacchi som holdt til ved Varese-sjøen nord for Milano, var kjent for konstruksjon av sjøfly og små motorsykler. Ledelsen i Milwaukee tenkte at denne typen motorsykler kunne demme opp for konkurransen fra de japanske produsentene, og Harley-Davidson overtok dermed 50% av aksjene i Aermacchi i 1961. Samarbeidet skulle imidlertid by på mange utfordringer, alt fra ulike lederfilosofier til uenighet om lønnsbetingelser og sist men ikke minst statlige hindringer i form av et byråkratisk regelverk ifbm. import og typegodkjenninger.
AMF
Som tidligere nevnt ble altså Harley-Davidson solgt til AMF i 1969. Harley-Davidson var dermed ikke et familieeid foretak, men et børsnotert konsern. Slike endringer går sjelden upåaktet hen hva angår selskapsstruktur og produktutvikling. Og, som om ikke dette var nok kom «bomben fra Japan», Honda CB750Four i salg samme året som AMF overtok aksjemajoriteten i Harley-Davidson. Den økonomiske «motbakken» i Milwaukee kan best beskrives som bratt. Sett i ettertid kan Harley- Davidsons utvikling under AMF sitt eierskap oppsummeres slik; økt produksjon, svekket kvalitet!
AMF Harley-Davidson SX250
SX250 bærer med seg en litt underfundig historie. En Harley-Davidson, eid av AMF, produsert i Italia, og med et design til forveksling lik en japansk off-roader, kan best betegnes som en kuriositet. En lett offroader med 1-sylindret 2-taktsmotor var så langt fra hva mc-folket assosierte med Harley-Davidson som det var mulig å komme. Modellen var like fullt ingen tilfeldig valgt sådan. På 1970-tallet hadde Amerika en ganske så liberal fortolkning av veitrafikklovgivning og motorisert ferdsel i skog og mark.
Yamahas DT som forbilde
Dette boostet salget av små off-roadmaskiner, og det er ingen hemmelighet at Yamahas DT-serie som var utstyrt med 1-sylindrede 2-taktere på 250-ccm, 360-ccm og 400-ccm, ble forsøkt kopiert av AMF Harley-Davidson og bygget av Aermacchi. Ikke så merkelig egentlig, tatt i betraktning at Yamaha DT-250 ble solgt i nærmere 50000 eksemplar årlig i USA fra 1970 og fremover. Hvem ville ikke ha en del av «offroadkaka» i dette markedet? SX250 var i bunn og grunn ingen dårlig motorsykkel. Den kunne blant annet kickstartes selv om den stod i gir, hadde justeringsløsning på svingarmen utviklet av engelske Rickman, og var ikke avhengig av batteristrøm for å få gnist på tennpluggen. I sum hadde SX250 få svakheter og at el-anlegget kunne være trøblete var ingen overraskelse, den var jo tross alt italiensk.
Motarbeidet av forhandlernettverket
AMF tenkte at det ville være en enkel sak å pushe off-roadere med Harley-logo på bensintanken inn i et mc-marked som flommet over av små, pålitelige og rimelige motorsykler fra Japan. Der tok de feil. Forhandlernettverket fnyste til «Italieneren» som representerte alt annet enn hva Harley var kjent for; store tunge big-twins for amerikanske highways.
Nye avgasskrav
Oljekrisen i 1973, med påfølgende avgasskrav betød egentlig begynnelsen på slutten for motorsykler med 2-taktsmotor. SX250 ble lansert i 1975 og hadde dermed mange odds mot seg. Da AMF solgte sin eierandel i Aermacchi til Cagiva i 1978, var det for å sette fullt fokus på å bedre både kvalitet og omdømme av sine big-twin. Dermed ble et ganske så uortodoks kapittel i Harley-Davidsons historie lukket.
Tekniske data AMF Harley-Davidson SX250, 1978-modell:
Motor: 1-syindret 2-takter
Slagvolum: 243 ccm
Effekt: 18 hk
Forgasser: Dell` Orto PHB32
Antall gir: 5
El.anlegg: 6 volt
Dekk foran: 3.25 x 19
Dekk bak: 4.00 x 18
Vekt: 122 kg
Toppfart: 117 km/t
