Honda CB1100F Super Bol d`or

Da Honda lanserte CB1100F Super Bol D`Or i 1983 markerte dette på mange måter slutten på en epoke med luftavkjølte rekkefirere som ble startet i 1968 med den legendariske CB750 Four. Den nye 1100-kubikkeren hadde klare paralleller til stamfaren fra 1960-tallet, samtidig som den var en moderne motorsykkel tilpasset 1980-tallets krav om fartsressurser.

Fra OHC til DOHC

Mot slutten av 1970-tallet var tiden overmoden for en oppgradering av den gamle ohc-motoren til Honda. Konkurrentene hadde nå allerede innført rekkefirere med doble overliggende kammer, og både Suzuki og Kawasaki hadde 1000-kubikkere utstyrt med doch-motorer. I 1979 hadde Honda klar sin 2.generasjon rekkefirer CB750F-DOCH. Den nye 750-kubikkeren hadde helt nytt design, der bensintanken, sidedekslene og fastbacken utgjorde en sammenhengende linje. De gamle eikehjulene var også historie, byttet ut til fordel for platehjul, såkalte “comstar wheels”.

Arven fra CB750Four

Likevel hadde altså den nye fireren fra Honda klare paralleller tilbake til CB750Four fra 1968, med sitt nakne chassis i klassisk rundrørsramme. Modellen ble raskt populær og senere samme året kom CB900F, en supersportmaskin til forveksling lik CB750. Suksessen med CB900F lot ikke vente på seg, og modellen ble en kassasuksess for Honda.

Suksess med CB900F

Med CB900F tok Honda hjem en rekke 1.plasser innen racing, noe som ga den stor publisitet. Samtidig tok Honda tilbake førersetet i sportsklassen, der CB900F ledet an med sine 95 hk, noe som var 5 hk mer enn hva konkurrenten Suzuki GS1000 kunne by på.

¼-mila på under 12 sekund

Ved inngangen til 1980-tallet var det imidlertid ikke tilstrekkelig med et slagvolum i underkant av literen, og dermed var det duket for Hondas superbike CB1100R. Modellen bygde på erfaringene med CB900F. Nå ble imidlertid ikke CB1100R noen volumselger, til det var prislappen altfor høy. Dessuten ble det produsert kun 4050 eksemplar i perioden 1981-1983. Honda trengte imidlertid en 1100-kubikker i segmentet for de tyngste sportsmaskinene, og svaret var CB1100F som kom i 1983. Denne var en rimeligere og strippet versjon av R-modellen, uten kåpe og med lavere effekt. Prislappen var også langt lavere, noe som gjorde den tilgjengelig for folk flest som så etter en sykkel i denne klassen.

“Tre like”

CB750F, CB900F og CB1100F var forøvrig skodd over samme lesten, og svært mange deler kunne byttes om hverandre. På mange måter var de tre ganske så like motorsykler, men med ulik ytelse. Dette rasjonaliserte produksjonen, samtidig med at Honda hadde en modell i ulike segment hva angikk pris og ytelse. Med CB1100F hadde Honda samtidig kommet til et aldri så lite veiskille, der fremtiden skulle dreie mer i retning av modeller med vannavkjølte v-motorer som bl.a omfattet VF1000F. CB1100F ble en populær motorsykkel, selv om den måtte se seg slått av bl.a. Kawasakis GPZ-maskiner hva angikk fartsresurser.

108 hk

Nå var imidlertid ikke CB1100F noen sinke i trafikken, og med sine 108 hk gjorde den ¼-mila unna på drøye 11 sekund, noe som var svært hurtig for en standardmaskin. Med tre skivebremser, dobbeltstemplede bremsekalipere og gaffel med antidive, bød CB1100F på kjøreegenskaper som stod i stil med motorens ytelse. Nå kunne Honda gjort det enkelt for seg selv mht. effektkappløpet, og gitt 1100-kubikkeren langt høyere effekt. Det unnlot de imidlertid å gjøre, noe som var fornuftig. De hadde tydeligvis tatt lærdom av 70-tallet der mange motorsykler var kjent for at effekt og ytelse langt overgikk kjøreegenskapene.

Tekniske data: Honda CB1100F, 1983-modell

Motor: 4-syindret 4-takter, doch, 16-v.

Slagvolum: 1062 ccm

Effekt: 108 hk v.8500 omdr.

Ant.gir: 5

Dekk foran:100/90Vx18

Dekk bak: 130/90Vx17

Bensintank: 20 liter

Vekt: 243 kg (tørr)

Toppfart: 225 km/t