Honda VF1000R
Motorsyklene som ble laget på 1980-tallet føyer seg nå pent inn i rekken av maskiner med veteranstatus, og en rekke modeller er i ferd med å oppnå klassikerstatus. Blant de mer sofistikerte maskinene fra denne perioden finner vi Hondas grensesprengende V4-, VF1000R. Modellen var ikke bare grensesprengende hva angikk teknologi, den flyttet også grensene for hva som var mulig mht. toppfart for en landeveismaskin, og den magiske 150-mph grensen ble passert.
0/0
Mc-modeller som kan minne om produksjonsracere har til alle tider tiltrukket seg oppmerksomhet, særlig fra den delen av mc-kundene som har ønsket seg litt ekstra ytelse. Honda CB1100R var nettopp en slik modell, og med drøyt 4000 produserte eksemplar, var dette sjelden vare. Sammenlignet med basismodellen CB900F var den betydelig mer kostbar, og langt mer sofistikert hva angikk tekniske løsninger.
V-motoren var ikke problemfri
Hondas rekkefirere med røtter tilbake til 1968, hadde vært svært vellykket. Motorene var solide, sterke og pålitelige. 1980-tallet innledet imidlertid en ny epoke i Hondas utvikling. Den nye VF-serien kom i 1983, samme år som CB1100R ble tatt ut av produksjon. Den nye V-motoren ble nå å finne i en rekke modeller, som bl.a. omfattet VF500 og VF750. Den nye motoren kom imidlertid litt skjevt ut. Pga. manglene optimalisering av smørekapasiteten, oppstod det problemer med uvanlig stor kamakselslitasje. At herdingen av overflaten på kamakslingene i tillegg var for dårlig, medførte at kunder opplevde motorhavari. Sett i ettertid er det litt merkelig at en produsent som Honda, som med sine strenge krav til kvalitet, skulle gjøre en slik blunder. De små og halvstore VF-modellene fikk dermed et litt frynsete rykte. Topplokkshavari var ikke akkurat det kundene hos Honda var vant til. De tidligere rekkemotorene til Honda var tross alt regnet for å være nærmest feilfri.
122 hk v.10.000 omdreininger
Etter noen suksessrike år innen produksjonsracing med rekkefireren CB1100R, ble det bestemt at modellen skulle få en avløser. Honda benyttet seg nå av den nye V-motoren, men i litt større utgave en vanlig. Den nye V-4 motoren var på hele 998 kubikk. Etter et drøyt år med dårlige erfaringer for Honda med V-motor gjorde at den nye superbiken som kom i 1984 hadde de nødvendige utbedringene som skulle til for å unngå tekniske problem. Her ble oljekapasitet og smøreteknologi gitt topp prioritet.
Konkurrerte mot Kawasaki GPZ900R
VF1000R ble med sine 122 hk, blant de første standardmaskinen som nådde den magiske 150 mph-grensen. Men, Honda var ikke alene om å nå denne topphastigheten, og fikk tøff konkurranse fra bl.a. Yamha FJ1100 og ikke minst Kawasaki GPZ900R. Kawasakien var minst like rask, og hadde bedre "handling", særlig på svingete veier takket være flere faktorer, deriblant kortere hjulavstand og lavere setehøyde sammenlignet med Hondaen.
Tung i svingene, tøff på langstrekkene
VF1000R ble svært ettertraktet og populær. På racerbanene opplevdes den imidlertid som litt tungkjørt. Å satse på 16-tommers forhjul var ikke noe sjakktrekk, og modellen ble for tung å manøvrere på banene, der kurvene ofte kom tett på. Ute på landeveien var imidlertid sykkelen en ener. V-motoren bør på et solid dreiemoment gjennom hele registeret, og turtelleren dro uanstrengt opp til 10000 omdr. Motoren gikk svært mykt og presist, mye takket være at kamakslingene ble snurret rundt av drev i stedet for kamkjede. Honda lot dette komme til syne gjennom å skrive ”Cam Gear Drive” på sidedekslene. En aldri så liten teknisk finesse som Honda ønsket å fremheve.
Sportslig og effektiv helkåpe
VF1000R ble bygget opp rundt en ramme av stålrør i firkantprofiler. Bremsene var selvsagt av den flytende typen med 4 stempel i hver bremsekalipper, i tillegg til antidive-funksjon. I tillegg var bremseskiven bak ventilert for å sørge for tilstrekkelig kjøling ved hard nedbremsing. Sammenlignet med CB1100R fikk VF1000R lenger hjulavstand. Dette skapte en langt mer stabil maskin i høye hastigheter på rettstrekkene. For ytterlig å understreke det sportslige imaget ble modellen utstyrt med en svært effektiv og aerodynamisk helkåpe. At denne var tøff å se på i tillegg var selvsagt ikke noe minus.
A/S Kellox dyreste modell i 1985
På motorveier uten fartsgrenser var sykkelen på hjemmebane, og konkurrentene fikk kjørt seg. Den moment sterke V4-motoren og sykkelens totalvekt ga svært god stabilitet i høye hastigheter. Honda VF1000R ble imidlertid en sykkel som kun et fåtall fikk tilgang til. I 1985 priset A/S Kellox den til 112.000,- hvilket gjorde den til den dyreste mc-modellen i Hondas salgsbrosjyre i Norge dette året. VF1000R ble produsert fra 1984-1987, og ble, avhengig av årsmodell, levert i fargene Fighting Red, Candy Aleutian Blue, og Rothmans Teams Colour.
Tekniske data Honda VF1000R, 1984-modell:
Motor: 90 graders V-4, 4V, DOCH, m.væskekjøling
Slagvolum: 998 ccm
Kompresjon: 10.2:1
Effekt: 122 hk v/10.000 omdr.
Ant.gir: 5
Demping foran: luftassistert m.3-veis justerbar retur, TRAC
Demping bak: pro-link m.3-veis justerbar retur
Bremser foran: doble flytende skiver
Bremse bak: ventilert skive
Dekk foran: 120/80 x V16
Dekk bak: 140/80 x V17
Tank: 23 liter
Vekt: 238 kg (tørr)
Toppfart: 242 km/t
