Fredriks flotte Flathead

Fredrik Sandbo i fint driv på sin strøkne ULH

Noen modeller oppnår nærmest ikonisk status, slik som f.eks Harley-Davidson Knucklehead. Modellen var Harleys første serieproduserte v-twin med toppventiler, og i skyggen av ikonet stod det svenskene omtaler som «Storsidan», den sideventilerte 1200-kubikkeren Flathead med modellnavnet U. Nå er imidlertid den store sideventilerte Flatheaden i ferd med å overta denne posisjonen. Jeg tok turen til Fredrik Sandbo på Fetsund for å se på den største av sideblåserne fra Milwaukee, en ULH på hele 1312 kubikk.

Tross den økonomiske depresjonen som fortsatt var pågående i 1936, lot Harley-Davidson maskineriet i Milwaukee gå for fullt. Året markerer et skille hva angår teknologi, og E1000, eller Knucklehead som den ble og blir kalt på folkemunne, ble rullet ut av fabrikklokalene. Få, om noen Harley-modeller, har vakt slik begeistring parallelt med at de har vært avgjørende for fabrikkens fremtid. Vi skal selvsagt ikke glemme Evolution som kom i 1984, modellen som brakte Harley-Davidson ut av den kriserammede tilværelsen ved inngangen til 1980-tallet, men 1936 står unektelig som et svært viktig år i selskapets historie.

Produktutvikling tross trange tider

Black Tuesday i 1929 trenger ingen ytterligere utdyping utover det faktum at en det økonomiske tilbakeslaget ble beintøft globalt både for bedrifter og for enkeltpersoner. For Harley-Davidson ble årene etter at krisen inntraff paradoksalt nok preget av nytenking og innovasjon. Salg og produksjon falt dramatisk, men de unge mennene i Milwaukee nektet å slakke av på tempoet. I 1933 ble det solgt kun 3703 nye Harleyer hvilket var det laveste tallet på 23 år. Like fullt klarte ledelsen å tenke nytt. Midt i de harde 30-årene kom kleskolleksjonen som ga Harley-eiere en egen identitet, og dette har siden blitt big-business. Vi skal heller ikke glemme 3-hjuleren «Servi-car» som kom i 1932. Ved hjelp av den vesle lastekassen bak ble den et praktisk nyttekjøretøy for både offentlig og privat sektor, og var i produksjon helt frem til 1971.

Big-twinnen Knucklehead

Art-deco som stilart ble også innført, og sist men ikke minst presterte firkløveret som grunnla Harley-Davidson å ferdigstille det som skulle bli et av Harley-Davidson sitt fremste ikon, E1000, med nicknamet Knucklehead. 1000-kubikkeren ble en umiddelbar suksess, og racelegenden Joe Petrali kjørte en trimmet versjon på stranda i California der han nådde den svimlende topphastigheten på hele 219 km/t. Men, Harley-Davidson hadde flere strenger å spille på, og de sideventilerte sliterne var slett ikke glemt.

Større og sterkere motor

750-kubikkeren var godt etablert, og en 1200-kubikker var under utvikling. Tross suksessen med Knucklehead, var denne relativ ny og det var viktig å sikre seg ved å ha flere modeller å tilby. Sideventilerte motorer var driftssikre, enkle å ta service på, og ikke minst enkle å reparere. De egnet seg også godt til å trekke sidevogn, hvilket var populære ekvipasjer.

Flathead; en stor sideblåser

Ved inngangen til 1940-tallet hadde ingeniørene i Milwaukee utviklet den store «Flatheaden» til å bli Harley-Davidsons mest pålitelige motor siden starten i 1903. Nå tok de den enda et hakk videre, basert på teknologien fra Knuckleheaden. Den svære sideblåseren fikk nå tørrsump-smøring og 4 trinns girkasse. Den største Flatheaden, UH, fikk enda en oppgradering, nærmere bestemt nytt topplokk i formstøpt aluminium med dypere kjøleribber. Topplokket var lettere mht. vekt, og fikk bedre metall i gjengepartiet til tennpluggene. Dette hadde vært et svakt punkt på tidligere modeller.

Krigsproduksjon

UL og UH ble svært populære modeller, og ble ofte foretrukket av sidevognseiere. De momentsterke sideblåserne egnet seg godt som «lokomotiv» til disse 3-hjulsekvipasjene med høy vekt. Da 2.verdenskrig brøt ut satset Harley-Davidson alle ressurser på produksjonen av 750-kubikkeren WL, og den ble produsert i ca 90000 eksemplar under modellbetegnelsen WLA. WL/WLA på 750 kubikk er på mange måter en «lillebror» til modell U som fantes med fire motoralternativ, standardversjonen U, og høyeffektversjonen UL, begge på 1212 ccm, og UL og høyeffektversjonen ULH, begge på 1312 ccm.

Militære motorsykler

Modellene UH og ULH ble i all hovedsak produsert for militær bruk, og det anslås at det totalt ble laget ca 4000 i årene 1941-1945. Offisielt ble produksjonen av de to 1312-kubikkerne avsluttet i 1941, men krigen krevde altså sitt. U-modellene deler design med Knucklehead, og mange av chassis-delene er identiske. Det lange og lave stuket med logo, og staffering i Art-decostil er lekkert, og blant samlere er nå Flatheadene på 1200- og 1300-kubikk i ferd med å passere populariteten til Knuckleheaden.

Produksjonen av de store sideblåserne med utgangspunkt i modell U for deler seg slik:

Modell U. 74 ci/1212 ccm. Standardmotor. Produksjonsår: 1937-1948

Modell UL. 74 ci/1212 ccm. Høyeffektsmotor. Produksjonsår: 1937-1948

Modell UH. 80 ci/1312 ccm. Standardmotor. Produksjonsår: 1937-1941

Modell ULH. 80ci/1312 ccm. Høyeffektsmotor. Produksjonsår: 1937-1941

Tekniske data: Harley-Davidson ULH 1300, 1946:

Motor: V-twin

Slagvolum 1340 ccm

Effekt: 34 hk

Vekt: 274 kg

Toppfart: 147 km/t