"Jeg kjøpte den av Lena, svigerinna mi"
Da Harley-Davidson dro i gang salget av Sportster i 1957 var de neppe klar over at akkurat denne Harleyen skulle bli en av de lengst produserte modellene i merkets lange og meriterte historie. Kenneth Bareksten fra Oslo tilhører "Sportster-menigheten", og trives i salen på det kvikke jernet fra Milwaukee.
0/0
Jeg har slått av en prat med Kenneth Bareksten som bor på Veitvet i Oslo. Han falt for Sportsteren av flere årsaker, og kan fortelle at; -Sportsteren ble kjøpt for tre år siden. Kjøpte den av svigerinna mi Lena, som hadde kjørt pent med den siden år 2000. Har alltid likt de nakne, klassiske formene på gamle Harleyer. Det er noe rent over det, kun maskin, hjul og krom. Ikke noe plast, ikke noe jåleri. Så hvorfor akkurat Sportster? Synes modellen ivaretar det gamle imaget fra seksti- og syttitallet, før alt blei større, tyngre og mer pynta. Den føles som en ekte motorsykkel og ikke en sofa på hjul. Liker også Sportsteren på grunn av EVO-motoren, og at jeg som ikke har spesielt mye erfaring med å skru på sykkel, fint kan gjøre veldig mye selv. For eksempel at det ikke er EFI, gjør at jeg kan skru av forgasser og rense eller bytte pakninger hvis jeg trenger det. Jeg kunne selvsagt ha kjøpt en annen modell med samme stuk, som for eksempel en Softail eller en Dyna fra samme tiår, men da jeg kjøpte den hadde jeg ikke kjørt aktivt på over tretti år. Da føltes Sportsteren som et lurt valg. Den er lettkjørt, greit med trøkk og enkel å forholde seg til. Men det skal sies at jeg er nå på jakt etter noe litt grommere.
Jeg er enig med Kenneth at det finnes mange gromme maskiner, selv om jeg personlig har sans for Sportster. Den er jo kompakt, rask og lettkjørt, og det er ikke noe minus for en 2-hjuling. Jeg blir litt nysjerring på hva Kenneth har gjort av reparasjoner og ombygginger, og får til svar at; -Jeg går grundig til verks når det gjelder reparasjoner. Som akademiker og lærer er jeg vant til å tenke systematisk rundt problemer, og problemer har det vært en del av. Sykkelen hadde stått mye i garasjen før jeg tok den over. Den hadde kun blitt kjørt noen turer i året, og det gjør jo at mye skjer når jeg brått kjører 1000 mil i året. Jeg merket at pakninger var morkne og lekkasjer oppsto. Fikk jeg bytta én kom det snart en annen. Jeg er akademiker og lærer i det daglige, og har nok gått inn denne modusen når jeg feilsøker og reparerer. Derfor har jeg nå bytta rocker box-pakninger på begge sylindrene og pakninger i Keihin-forgasseren. Jeg har fått på nye kabler fra batteriet da disse hadde brudd grunnet irring. Satt på nytt tenningssystem fra Crane, et HI-4 single fire som gjør at sykkelen starter og går mye bedre og ny coil og ledninger. Jeg har måttet renovere gaffel og pakninger, i tillegg til trøstelageret i clutchen som røk nå for noen uker siden. Det står et 1200-kit på den med 883-topper, noe som gir den litt ekstra futt, og jeg har satt på det originale 21 tommers forhjulet. Jeg liker egentlig stock-looken på sykler, så det er ikke mange modifiseringer jeg tenker: Wow, dette var fett! Ofte synes jeg blir det litt for mye og litt for rart. Da synes jeg det er kulere med en original eller nedstrippa versjon som går bra. Jeg må komme med en shoutout til Company MC på Alnabru, chopper-gutta. Jeg hadde aldri fått til disse reparasjonene uten deres hjelp. Ja, man kommer et stykke med YouTube og verkstedmanualen, men ekspertisen og kunnskapen disse gutta sitter med når det gjelder bygging og reparasjon, er helt enorm. Ikke bare har de åpna verkstedet og kaffemaskinen for meg, men de tolererer også alle de litt dumme rookie-spørsmålene. Tar av meg hjelmen og bøyer meg i motorolja.
Det er tydelig at det ligger mye følelser i eierskapet og når jeg spør Kenneth hva slags forhold han har til motorsykler svarer han dette; -Ting har endra seg. Da jeg var ung, handlet bare om å komme seg fort som faen framover. Nå derimot, er det egentlig helt motsatt. Ofte tar jeg den lange veien med lite trafikk og mye svinger, og at følelsen av å bare være til stede i øyeblikket, her og nå, er mer viktig enn å komme fram til destinasjonen. Mye av det handler nok om at jeg har bikka femti, og har en annen takt i livet enn tidligere. Men det er også et økende behov for avkobling. I en hverdag og med en samfunnsutvikling med nærmest total påkobling og tilstedeværelse, der alle krever umiddelbar respons, er motorsykkelkjøring en flukt. Det er ingen som kan få tak i meg, jeg svarer når jeg kan og hvis jeg vil. Det er en frihet der som er mangelvare i dagens samfunn. Det minner meg om tunge tekster av Immanuel Kant, opplysningsfilosofen jeg leste på Blindern. Han sa at det er friheten som skaper et verdig menneske, og at evnen til på å bestemme hva man vil delta på eller ikke, gjør oss til selvstendig mennesker. En annen ting er muligheten til å forstå noe om seg selv som menneske gjennom å gå i dybden på noe konkret, som å skru på sykkelen. Da Robert Pirsig skrev boka «Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel», som jeg leste i yngre dager, snakket han om det å finne ro og innsikt ved å forstå hvordan noe henger sammen. For eksempel ved å stille riktig mengde luft og bensin på forgasseren, så stiller jeg samtidig noe på og i meg selv. Det handler om å ta seg tid, knote, banne, være oppgitt og til slutt finne en løsning. Men det er også et gigantisk fellesskap, som ikke lar seg stoppe av hverken språkbarrierer eller grenser. Uavhengig av kultur, oppvekst og etnisitet, så har man alltid en bror eller søster i miljøet som vil gi deg hjelp og støtte om du står fast på veien. Her om dagen er et godt eksempel. Sto i en busslomme ved Olavsgård nord for Oslo. Ingen ting var galt, skulle bare justere på QuadLock-festet til mobilen. Fem minutter senere stoppet det en fyr på mc, og lurte på jeg trengte hjelp. Disse tingene er motorsykkel for meg!
Så takker jeg Kenneth for en hyggelig prat, vi strammer gasswirene, og drar hver vår vei. Han på Sportsteren, jeg på den gamle Softailen, begge med røtter fra rustbeltet nord i Statene.