Triumph Thruxton; et tilbakeblikk

Raceready; Triumph Thruxton

I 1959 kom Triumph Bonneville T-120, motorsykkelen som ble elsket av en hel mc-verden. «Bonnien» var Triumphs toppmodell i flere tiår, og dens historie skulle bli svært sentral da Triumph kastet seg på retrobølgen på 2000-tallet. Retrotrenden vokste da med rekordfart, og alle seriøse mc-produsenter med respekt for egen historie ville ha sin del av «kaka». Med lanseringen av Thruxton 900 i 2004 skapte Triumph en retromaskin som hyllet merket, Bonnevillens historie, og sist men ikke minst den raceriggede 650-kubikkeren Thruxton. Snakk om blinkskudd.

Retro-Thruxton 900

Storbritannias motorsykkelproduksjon forsvant nesten helt, med noen unntak, på 1970- og 1980-tallet. Heldigvis klarte Triumph det kunststykket å gjenoppstå, og den nye generasjonen Triumph ble «unnfanget» i topp moderne fabrikklokaler i Hinckley helt mot slutten av 1980-tallet. Takket være finansmannen John Bloors interesse for dette legendariske merket unngikk det å bli et kapittel i historiebøkene. Da de første Triumph-modellene i den nye kolleksjonen ble vist for presse og publikum ved inngangen til 1990-tallet, var «genmaterialet» fra den klassiske perioden lite synlig.

59` Triumph Bonneville T120

De nye og moderne motorsyklene fra Triumph hadde et design og en teknologi som var fremtidsrettet, og slik måtte det være. Å gjøre et «come back» i den klassiske forpakningen på det tidspunktet hadde neppe vært mulig. Bloor hadde investert et betydelig beløp med pund da han satset på Triumph, og forventet valuta for pengene, noe han også fikk.

Det gamle konseptet som den siste klassiske Bonnevillen bygde på stammet faktisk fra Triumphs Speed Twin i 1936. Med Bloor ved roret var det duket for nytenkning. I konkurransen mot særlig de japanske motorsyklene hadde samtlige av de engelske mc-produsentene tapt på alle fronter. Hverken design eller teknologi var «up to date». Men, så har vi dette bemerkelsesverdige ordet «nostalgi» da. Vi kjennet alle uttrykket om at «alt var bedre før». Til denne påstanden knytter det seg ikke så rent lite psykologi, nettopp fordi fortiden er kjent og pr. definisjon noe som er tryggere å forholde seg til enn det som ligger foran oss, en fremtid som vi ikke kjenner hverken innholdet eller utfallet av.

Om motorsykler som minnet eierne om gamle dager skapte trygghet vites ikke, men at konseptet slo an er det ingen tvil om. Minner, ofte gode sådan fra fordums tider, ble i hvert fall materialisert i form av moderne teknologi i klassisk innpakning. Ved inngangen til 2000-tallet ble ledelsen hos Triumph klar over verdien av Bonneville etter Meriden-epoken. Retro-klassikere kunne bli lønnsomt. Triumphs historie var rikholdig, syklene var populære, og designet var sporty. Modellnavn som Speed Twin, Thunderbird og Bonneville ga klangbunn blant mc-entusiaster verden over, og dette potensialet måtte utnyttes.

I spillefilmen «The Wild One» (1953) med Marlon Brando i hovedrollen som gjenglederen som på sin Triumph leder an i det legendariske «Hollister Riot», gis merket en nærmest ikonisk status. Skuespillerlegenden Steve McQueen kjørte også Triumph, både på og utenfor filmlerretet. Nå var det ikke tilfeldig at Triumph fikk en posisjon i det amerikanske mc-markedet. Selveste Mr.Triumph, sir Edward Turner, fikk forhandlet seg til en kontrakt med toppledelsen i selskapet, som bl.a. innebar at han kunne oppholde seg inntil 6 måneder i året på jobb i USA der oppgaven var å promotere og å bygge ut forhandlernettverket for Triumph.

Verdensrekorden på Bonneville Salt Flats i 1956, der Johnny Allen kjørte sin Triumphdrevne «Speedliner» opp i hele 344.5 km/t skrev Triumph inn i Books of Records en gang for alle. Bloor og Co kunne ikke unngå å utnytte denne historien da en bølge av nostalgi veltet inn over den post-moderne vestlige verden utover på 2000-tallet. Folk med penger og lidenskap for klassiske motorsykler så seg tilbake. Det er ikke unaturlig at dette tilbakeblikket kom som en reaksjon på tusenårsskiftet.

Det er ikke enhver forunt å oppleve et slikt tidsskille, og når skal en se seg tilbake, om ikke ved en slik anledning? Utviklingen hadde siden 1950-tallet gått fra jordbruk og industrisamfunn til rakettforskning og datateknologi. Teknologiske kvantesprang i løpet av en generasjon eller to kan jo få den mest fremtidsrettede til å ville se seg tilbake. Det handlet i stor grad om identitet, om hvem vi er, og sist men ikke minst hvem vi var.

I kjølvannet av dette oppstod retrotrenden, en stilart med mengder av chrom, eikefelger, runde analoge instrument og null plastikk. De mest populære retromodellene var de nakne maskinene med twinmotor. Linjene fra 1960- og 1970-tallet ble rådende, og resultatet ble i mange tilfeller svært så tiltrekkende. At de mest vellykkede retromodellene, uansett merke, er caferacere er heller ingen tilfeldighet. Det bor jo en potensiell racerfører i de fleste motorsyklister, i hvert fall i drømmene, og cafe-kulten som oppsto i England bestod av rockere i svarte skinnjakker som ble et forbilde for mange ungdommer i vesten.

Skikkelig sving på retro-sakene i Hinckley ble det ikke før i 2004. Da kom imidlertid Triumph Thruxton i retroinnpakning, en modell som i sin tid fikk modellnavn etter racerbanen i Andover Hampshire, noen miles vest for London. I 1965 bestemte ledelsen hos Triumph at fabrikken i Meriden skulle bygge 52 sykler for racing. Utgangspunktet var Bonneville T-120. Modellen som fikk navnet «Thruxton Bonneville», hadde en ytelse på ca 54 hk, sammenlignet med originalen på 46 hk. Dette løftet toppfarten fra 120 til 140 mph. 140 mph var en oppsiktsvekkende toppfart, og med Thruxton på startstreken tok Triumph-fabrikken i Meriden hjem en rekke topplasseringer fra enduranceløp, deriblant i 500-milesløpet på Thruxton Circuit i Andover Hampshire.

«Smaken er som baken, den er delt» heter det i ordtaket. Hva angår retromodellen Thruxton tør vi se bortenfor ordtaket, og peke den ut til nr 1 hva angår retrogenrens strenge krav til design og tekniske løsninger. Den fremstår som fullkommen. Eksosanlegg i chrom, runde former på bensintanken, 2-sylindret motor, analog instrumentering, og sist men ikke minst eikefelger. Kanskje minst like viktig er den totale linjeføringen og proporsjonene.

En retromodell skal klare den svært så krevende øvelsen det må sies å være å skulle kombinere fortid med fremtid. Triumph klarte, og klarer nettopp det med Thruxton, og det blir inner-10! I dag kan du få Thruxton i 3 utgaver, 900, 1200, og sist men ikke minst råskinnet 1200R. Vi liker best 900, og aller best den første årgangen fra 2004; den er ren retro, jeg har kjørt den, og det ga mersmak! Skulle du imidlertid snuble over en original Thruxton fra 1960-tallet er det muligens en investering mer verdt en solide aksjer på børsen. Utfordringen er at «aksjekursen» på de få gjenværende Thruxton-maskinene fra 1960-tallet er relativt høy!

Tekniske data Triumph Thruxton 900, 2004-modell:
Motor: 2-sylindret 4-takter, DOCH
Slagvolum: 865 ccm
Effekt: 69 hk v.7250 omdr.
Ant.gir: 5
Dekk foran: 100/90-18
Dekk bak: 130/80-17
Tank: 16 liter
Vekt: 205 kg (tørr)