Mine artikler om motorsykler gjennom tidene

Tempo Villiers Luksus 125 var en populær, pålitelig og enkel lett motorsykkel. Motoren med koden 10D var driftssikker, og svært rimelig i drift med et bensinforbruk på ca 2.5 dl pr mil. Det elektriske anlegget var svært enkelt og bestod av en 6-polet svinghjulsmagnet som ga strøm til lys foran og bak, samt til tenningsanlegget. 6 volts anlegg med lyspære på 30 watt blendet ikke akkurat møtende i trafikken, men på svingede bygdeveier uten gatelys ga det grei nok sikt i mørket. Det ble produsert ca 350 eksemplar i perioden 1951-1953.

Tempo Fighter 220 og Tempo Fighter 230 er blant de siste motorsyklene med Tempo-logoen på tanken, begge flotte 2-taktere som opplevde tøff konkurranse om kundene fra de japanske mc-produsentene.

Tempo Standard var motorsykkelen som mer enn noen annen mc satte fart på nasjonen i årene etter 2.verdenskrig. Den første modellen, Standard 20, ble lansert i 1951, og hadde den svært så solide og driftssikre Sachs-motoren på 147 kubikk. Standard var Tempos første motorsykkel med batteri.

Tempo sine motorsykler og mopeder preget norsk samferdselshistorie mer enn noen andre merker i flere tiår etter 1945. De var solide, rimelige, og enkle å vedlikeholde.

«Det koster å være kar, ihvertfall om vi skrur tiden tilbake» ler Per-Arne Heltne, og viser til det Tempoen kostet ny i 1938. «Du vet at 700,- kroner var et betydelig beløp den gangen, særlig for en Sunnmøring» legger han til, og ler høyt. Jeg fornemmer et snev av selvironi med tanke på at Per-Arne faktisk bor på Sunnmøre, nærmere bestemt i Volda. Per-Arnes «Sport» er modellen med Sachs-motor som har 2 gir. Sporten ble også levert med motor fra engelske Villiers, og den hadde 3 gir. Per-Arnes sykkel har komplett «utstyrspakke» som består av sykkelpumpe, verktøyboks og håndverktøy.